Hvilken presang!

Willie Nelson and Family
Let’s Face the Music and Dance
Legacy/Sony Music

Vanligvis er det jo slik at det er jubilantene som får presanger og forhåpentligvis fikk «Red Headed Stranger» godt med det også den 30. april. For alle oss andre er det usedvanlig hyggelig at han vil gi presang også den andre veien.

Hvilket nummer i rekka «Let’s Face the Music and Dance» er, vet nok neppe sjefen sjøl en gang, men siden «And Then I Wrote» i 1962 er antallet mye nærmere 100 enn 50 i alle fall. Sjøl om Nelson ikke nødvendigvis har levd livet sitt etter råd fra Grete Roede og andre i den bransjen, så er det hyggelig å kunne slå fast at han fortsatt er i storform sjøl i godt voksen alder.

Sammen med bandet sitt, som han fortsatt kaller Family, og som blant annet består av hans egen lillesøster Bobbie Nelson på piano, sønnen Micah Nelson på charango og perkusjon og Mickey Raphael på munnspill, som gjorde en strålende innsats på Steinar Raknes’ «Stillhouse», er det likevel Nelsons uforliknelige stemme og hans traktering av Trigger, som han kaller gitaren sin, som gjør dette til årgangs-Nelson av beste merke.

Jovisst er det mye country i det Willie Nelson gjør, men en viktig del av hjertet hans befinner seg også The Great American Songbook-land, noe han bekrefter med låtvalg som «Let’s Face the Music and Dance», «You’ll Never Know», «I Can’t Give You Anything But Love» og «Nuages». Ellers blir vi også servert Nelsons egen «Is the Better Part Over», «Vous et Moi», «Walking My Baby Back Home», Carl Perkins’ «Matchbox», «Twilight Time», «I’ll Keep on Loving You», «I Wish I Didn’t Love You So», «South of the Border», «Marie» og «Shame on You».

Det er ikke noe tull med Willie Nelson. Det han leverer er så bånn ærlig og inderlig som vel tenkelig. Musikalske båser og sjangre bryr han seg minimalt om – som han har gjort i rundt seks tiår så er han kun ute etter å fortelle noe og det gjør han minst like godt som 80-åring som noen gang tidligere.

Vi stiller oss i rekka av gratulanter og takker for presangen.