Hvilken markering
Når man først skulle plukke ut to artister til å markere plateselskapet Pablos 40 års-jubileum, så var det ikke mye feil å gå for John Coltrane og Sarah Vaughan.
John Coltrane
Afro Blue Impressions
Pablo/Universal
Sarah Vaughan
Sophisticated Lady: The Duke Ellington Songbook Collection
Pablo/Universal
Etter at han hadde etablert, solgt og/eller lagt ned selskapene Clef, Norgran og Verve, etablerte impresario Norman Granz Pablo i 1973. Det blei nok en suksess-etablering i regi Granz med storheter innen swing og bebop i stallen samt, overraskende nok for mange, den langt mer moderne John Coltrane. Mesteren hadde gått bort seks år før selskapet blei etablert bare 40 år gammel på grunn av en kreftsjukdom, men du verden så mye fantastisk musikk han etterlot seg. Coltrane var og er kanskje den største inspirasjonskilden for alle saksofonister, inkludert vår egen Jan Garbarek, og her får vi møte han live i en periode som mange opplever som den aller beste i hans liv og karriere.
Høsten 1963 var Coltrane på en lang Europa-turné med kvartetten sin – en kvartett som savner sidestykke i musikkhistoria. Jimmy Garrison på bass, Elvin Jones på trommer og McCoy Tyner på piano og geniet John Coltrane på tenor- og sopransaksofon skapte nesten alltid musikk som var unik og disse kveldene i Berlin og Stockholm var intet unntak. Oslo stod forresten på turnélista denne høsten, men er ikke med her.
Coltrane var fortsatt inne i sin melodiske periode her, men han fyller tolkningene av både egne låter som «Naima», «Lonnies Lament», «Afro Blue» og «Cousin Mary», klassikeren «My Favorite Things» og standardlåta «I Want to Talk About You» med en energi og en intensitet verden knapt har hørt maken til. Det han gjør med den sistnevnte låta når kompet legger av er intet mindre enn magisk – det var det i høstdagene i 1963 og det er det fortsatt. Denne dobbelt cden inneholder musikk som opprinnelig blei utgitt på vinyl i 1977 og på cd i 1993, men i tillegg får vi her flere låter som bare har vært å oppdrive på sjeldne utgivelser.
Etter at Sarah Vaughan (1924-90) hadde vært uten platekontrakt i tre år, tok Norman Granz ansvar i 1977 og fikk karriera til Sassy eller The Divine One, som var noen av kallenavna hennes, på skinner igjen. I 1979 og 1980 spilte de inn det som skulle bli Duke Ellington Song Book One og Duke Ellington Song Book Two og de blei utgitt like etterpå som to skiver. Her får vi stifte bekjentskap med musikken igjen som en dobbelt-cd og med seks spor som aldri har vært utgitt tidligere – visstnok fordi Granz ikke ville at Vaughans daværende ektemann, trompeteren Waymon Reed, ikke fikk solopartier!
Her får vi møte jazzens kanskje aller største stemme, Vaughan har ofte blitt sammenlikna med operasangere når det gjelder stemmeprakt, i en rekke forskjellige settinger. Først er det ikonet Benny Carter som står for arrangementene med stort orkester og masse strykere samt Zoot Sims som solist på tenorsaksofon, seinere er det småband med blant andre Jimmy Rowles på piano, mer storband under ledelse av Billy Byers, en blues-session med blant andre Eddie Cleanhead Vinson og til slutt tre låter med tonefølge av gitaristen Joe Pass og pianisten Mike Wofford.
Her får vi 27 versjoner av Ellington-klassikere som Sophisticated Lady, In a Sentimental Mood, Lush Life, Solitude, In a Mellow Tone og Prelude to a Kiss. Sarah Vaughan er i storform hele veien og en bedre Ellington eller sangtolker generelt, finnes knapt. Det swinger noe så vederstyggelig av Sassy hele veien – hun synger ofte som en instrumentalist – og hun fikser alle tempi like greit og med like stor overbevisning.
Som den observante leser sikkert har fått med seg, så var det i fjor høst Pablo-jubileet blei markert. Av forskjellige årsaker har disse jubileumsutgivelsene blitt liggende på vent ei stund, men jeg kan love at de har tålt ventetida usedvanlig godt. Dette er og blir nemlig tidløs musikk.