Hvem vil ligge med Britney?

Britney Spears
Femme Fatale
Jive/Sony Music

Femme Fatale, Britney Spears sjuende studioslipp, fikk en forhåndshyping av de sjeldne, med daglige teasere på nett og smakebiter på twitter. Dette er Comebacket, skiva som en gang for alle er ment å nagle damen til poptronen, albumet som skal befeste Spears rolle som musikkverdenens femme fatale.

Skiva starter med den godt over middels singelen «Till the World Ends», som med sitt åh åh åh åh-refreng klistrer seg til hjernen fortere enn du klarer å si BS. Deretter ruller Britney-toget videre med første-singelen «Hold It Against Me», som kjører verdensvant inn på eurotekno-sporet.

Fellesnevnere for låtene er tunge beats til svette dansegulv og halvnakne kropper, mens Britney lirer av seg den ene kåte teksten etter den andre.

«Inside Out» er seig og tung, men inspirasjonsløs, mens «I Wanna Go» igjen kjører opp tempoet og inn på dansegulvet igjen - arma i været! - og med sin litt enklere oppbygging legger grunnen klar for skivas midtparti.

Les flere musikkanmeldelser her!

Hakket bedre blir det nemlig fra og med den spretne og fornøyelige «How i Roll», som fører Britney helt fram i tyggegummipopens bedre sjikt. Dama selv virker å ha det relativt morsomt på «(Drop Dead) Beautiful», og med «Big Fat Bass» har endelig Will.I.Am. klart å ta i noe uten at det automatisk har blitt forvandlet til bæsj!

Med enormt gode hjelp i form av superprodusent Max Martin (og et knippe stødige artister), som både klarer å holde popelementet levende, samtidig som han plukker uhemmet fra klubbscenene, er det kanskje ikke så rart at låtene er blitt så gjennomførte og helheten så velstøpt. Men om Britneys bidrag er det nok ikke like mange lovord å dele ut.

Stort sett alle tekstene følger samme oppskrift som førstesingelen: ut på byen og fikse seg ligg - og det endimensjonelle er også betegnende for Britneys innsats. Strengt talt hadde det vel neppe vært nødvendig å få nettopp henne til å synge disse låtene. På mange av låtene forsvinner dama i auto-tune og stemmevridninger - selv om den metalliske lyden stort sett kler henne og det upersonlige ved låtene. På skivas to siste låter forsøker Britney seg derimot med noe som minner mer om karrierestarten, uten at hun klarer å skape suksess av den grunn.

Poptronen har Britney innehatt lenge, også da karrieren så ut til å henge i en tynn tråd av galskap. Så selv om Femme Fatale langt fra er en dårlig skive, så er det ikke den som har gitt henne plassen - men den dytter henne heller ikke ned fra tronen.