Hut-te meg tu
Det uttrykksløse ansiktet som stirrer tomt forbi deg fra forsiden av William Huts siste skive gir et bemerkelsesverdig riktig inntrykk av plata.
William Hut
Silent Hum
Universal/Mercury
(SIDE2:) William Hut har fått mye god kritikk for sine tidligere plater og jeg var ikke helt uten forventninger til hans ferske, femte utgivelse. Den er, dessverre, en gedigen skuffelse. 70-tallets pop er kanskje en ledestjerne, men det virker som om William Hut helt har mistet grepet om hva som svingte den gang.
Plata heter «Silent Hum», og bare der begynner en å lukte lunta. Stille nynning? Williams Huts uttrykksløse ansikt på omslaget som stirrer på et uklart punkt bak deg er et estetisk pent bilde, men gir ingenting. Bildene inne i omslaget følger i samme spor. Pent, men dørgende kjedelig. Og slik er også lyden av Silent Hum. Med trommer på autopilot i 3/4-takt synger William Hut seg fra den søte, pregløse melodien til den andre.
Enkelte låter skiller seg ut, og lar luftige strykere seile sin egen sjø. «Ironically» på sjette plass og «Clouds» som siste spor ut får den musikalske ideen til til å fungere. Den første sangen er hakket råere enn røkla og på «Clouds» akkompagneres Hut hovedsakelig av én akkustisk gitar. En konstellasjon som med fordel kunne vært brukt på flere av låtene.
«Silent Hum» er en luftig, pompøs og meloditung plate. Det er synd den samtidig er lett som en fjær. Og har du kanskje irritert deg over klisjeene som er dyttet inn i denne teksten? Det er ingenting. Bare vent til du hører «Silent Hum».