Hurra for heismusikk

Mariah Carey
Memoirs of an Imperfect Angel
Universal

Mariah Carey er tilbake med nytt album bare et år etter forrige – og leverer dermed skive nummer 12 i rekken. Det er svært så imponerende av damen som rundt årtusenskifte brøt sammen fysisk og emosjonelt, før hun klarte å plukke opp bitene av seg selv og relansere seg som en av USAs største artister.

Men «Memoirs of an Imperfect Angel» kan neppe sies å være et betydningsfullt skritt i sangfuglens karriere, heller tvert imot.

Produksjonen er det lite å si på, den er like smooth som damas videoer og proff nok til å sette misunnelse i enhver R&B-fantast, mens vokalen som alltid er upåklagelig ren og pen og pitchy - akkurat slik Mariah er kjent for å være.

Men dessverre er det også det eneste positive (?) å si. Det er så innmari ensformig og kjedelig og langtrukken at det blir en lidelse å skulle sette plata på play etter mer enn en gjennomlytting. Pornomusikk i heisen kan få tiden til å gå som et hurtigtog sammenlignet med det Mariah klarer, og den evinnelige synginga om «baby» og «love» og «you and me», kan knekke enhver kjærlighetsoptimist - og det fra dama som har gjort rosa og hjerteformede hår- og beltespenner til sin merkevare.

Ifølge Carey selv er plata svært personlig og ment å være en takk til fansen. i så tilfelle ønsker hun sine tilhengere lite lykke her i livet, og hva enn som måtte være personlig drukner i 39-åringens forkjærlighet for sommerfuglbevinget R&B-pop.

Singelen «Obsessed», som har fengende beats og er langt mer hiphop-influert - og selvsagt kjent for den frekke henvisningen til Eminem – er den eneste som løfter plata. Men ikke noe til å få den over sumpen som de resterende klissete balladene sender denne smørja ned i. For i tillegg får man servert en coverversjon av Forester’s «I Want To Know What Love Is», som gjør at man river seg i håret og spør seg selv «Kjære gode Gud, but why???»

De fire remiksene av nevnte «Obsessed», som kommer på rekke og rad helt til sist på skiva, hever ikke akkurat helhetsinntrykket det heller, - er låtmaterialet så snevert at det er nødvendig med en haug mer eller mindre like versjoner, er det vel like greit å la være? (Det eneste morsomme er hvor kårni Mariah høres ut når hun synges kjapt som en smurf.)

Med andre ord - gjennopplev heller ting dama har gjort før. Med sine mange studioalbum gjennom en 20 år lang karriere er det vitterlig mye bedre ting å hente fra den kanten.