Humørfylte vampyrer

Vampire Weekend
Vampire Weekend
XL Recordings/Playground

New York-scenen har vært noe for seg selv siden The Strokes slo gjennom i 2001.

Plutselig måtte det ene bandet etter det andre tåle å bære «det neste store»-stempelet, påklistret av den da blodferske bloggosfærens behov for å se inn i den uoversiktlige indieglasskula.

Noen band har selvsagt lagt opp til det selv i all sin iver etter å dra nytten av kjølvannet, mens andre igjen har fått sammenligningen tredd over hodet selv om de har kunnet stå vel så støtt på egne bein.

Fellesnevneren for mange er at de har forsvunnet like fort som de har kommet.

Vampire Weekend er et av bandene som det siste året har blitt tvunget inn i båsen, og som i likhet med andre har måttet tåle beskyldninger om overkalkulerte genrereferanser når hypen blir for vanskelig å svelge for enkelte.

Etter å ha hørt bandets selvtitulerte debut er det bare å slå fast først som sist at dette ikke er et nytt The Strokes. Og godt er det.

Referansene er riktignok tydelige, men hva gjør vel det når de satt sammen slik svinger så innmari?

Paul Simons «Graceland» er en umiddelbar assosiasjon. Afrikanske rytmer er smurt tykt utover hele skiva uten at det føles påtatt. De blander seg lett inn med humørfylte popmelodier og upretensiøse harmonier, og plata er nesten befriende fri for shoegazerflørt og fire flate.

Vampire Weekend viser seg som låtskrivere av beste merke, og da kommer man langt uansett hvor mange som måtte ønske å stilne hypen.

Tipper et stort flertall av norske rockefestivaler allerede har denne kvartetten høyt oppe på blokka foran den kommende kampen om de beste plakatene.

Måtte noen av dem lykkes.

Er du fornøyd med Side2? Vi vil gjerne ha dine tilbakemeldinger. Klikk her!