Hu hei hvor det går!
De som har fulgt god med i norsk jazz de siste ti åra, sperrer garantert ørene opp når de får vite at det urspennende kollektivet Close Erase er på farta igjen. Trioen har aldri stått stille og de gjør det på ingen måte nå heller.
Close Erase
Sport Rocks
Jazzaway Records/Musikkoperatørene
I 1996 så Close Erase dagens lys. Den gang, som nå, betyr det Ingebrigt Håker Flaten på bass, Per Oddvar Johansen på trommer og Christian Wallumrød på tangenter. Fra starten av var Close Erase et akustisk band, men fra CD nummer tre, Dance This i 2002, plugga bandet inn og blei strømførende.
Sport Rocks følger så avgjort i den elektriske gata. Håker Flaten styrer elektronikk-butikken i tillegg til bassen, Johansen bidrar også på tangentinstrumenter mens Wallumrød har parkert det akustiske flygelet og benytter ymse synther og elektrisk piano. Det har ført til et sound ulikt alt annet.
Tekniker i studio, samt medansvarlig for mixen, har vært Øystein Greni. Leder-skikkelsen i Big Bang forteller med det at både han og ikke minst Close Erase går fullstendig på tvers av sjangergrenser og slik låter da også musikken.
Jo visst er dette jazz, i alle fall improvisert musikk. Alle låtene er kollektivt arbeida fram av alle tre. Jeg har en klar mistanke om at alt har skjedd der og da i studio – fritt improvisert musikk med andre ord. Til tross for det er det for eksempel masse tunge rocke-impulser involvert og tre av våre fremste menn viser oss hvilke abnorme evner de er i besittelse av. Her har vi med tre karer å gjøre med et voldsomt sanseapparat og det skjer noe ustoppelig i denne helt spesielle organismen.
De som har et godt øre til Supersilent vil garantert finne noe av den samme måten å tenke musikk på hos Close Erase. Likevel låter det sjølsagt helt annerledes. Close Erase har tatt seg solide pauser underveis i sin 10 år lange historie. Det tror jeg har ført til at de har kommet enda mer sultne og virile tilbake til ett av kongerikets aller hippeste kollektiver – slik låter det i alle fall.