Høytidsstund

Lars Danielsson
Liberetto
ACT/MusikkLosen

Tilfeldigheter kan av og til føre til helt uventede resultater Ei uke før Lars Danielsson skulle i studio for å spille inn musikken på “Liberetto”, møtte han den armenske pianisten Tigran for aller første gang. Det skjedde i juni i fjor. Det er kanskje en klisjé, men uansett: Sjelden har vel to musikanter vist seg å være sjelsfrender på et slikt nivå som det skulle vise seg at Danielsson og Tigran var – og helt sikkert er.

Danielsson framstår i stadig større grad som en melodiker av helt spesielt kaliber. De som finner tangeringspunkt med vår egen Tord Gustavsen, som også har kvaliteter av en annen verden på dette området, har ingen grunn til å skamme seg. Gustavsen sier at det ikke er så vanskelig å spille og skrive pen musikk, men vakkert er ikke like enkelt. Både Danielsson og Gustavsen greier begge deler på usedvanlig personlige vis.

Tigran har også bidratt med et par låter samt en armensk folkemelodi og alt passer utmerket inn i Danielssons melodiske landskap. Det er med å gi musikken ytterligere personlighet og karakter. Det er en melankolsk skjønnhet i det Danielsson ønsker å formidle som gjør dette møtet svært så inderlig. Det er en slags kammermusikalsk og lyrisk stemning over landskapene, med en dåm av Jan Johansson fra tid til annen, som gir oss så inderlige opplevelser som bare de færreste musikanter og komponister er i stand til.

Når så bassist og cellist, elektrisk pianist også på et spor, Danielsson omgir seg med den fantastiske pianisten Tigran – noen må sørge for å få presentert han her hjemme så raskt som mulig – den engelske gitaristen John Parricelli, trommeslageren og perkusjonisten Magnus Öström, som mange vil huske fra Esbjörn Svensson Trio, og vår egen Arve Henriksen med sin umiskjennelige trompettone på noen av spora, så ligger det meste til rette for at dette er og kommer til å bli værende en høytidsstund.