Hotel Moby
Mange rom er like i Mobys «Hotel». Og mange har vi vært i før. Men det finnes da ting å ta med seg også her...
Moby
Hotel
Mute/EMI
At noen likte Mobys blodfattige Bowie-tapninger av typen «We Are All Made Of Stars» ved siste korsvei, er mer enn jeg evner å begripe. Men det var tydelig at noen gjorde det, og de som ikke falt for soundet i den nevnte singelen ble i alle fall beroliget da resten av forrigealbumet «18» safet ved å resirkulere triksene fra gjennombruddsalbumet «Play».
Noe stort album var «18» overhodet ikke, ei heller var det i nærheten av å være noe tidsdefinerende stykke musikk slik som «Play» ble det.
Sånn sett er «Hotel» en bitteliten opptur. Singelen «Lift Me Up» er umiddelbart hektende, og den påfølgende og beroligende «Where You End» hjelper deg umiddelbart til hektene igjen dersom du ble revet med og måtte danse litt.
Det er ingen tvil om at den lille gnomen kan når han kan, og kan kan han også på «Dream About Me» og «I Like It», begge smarte, kjøligsexy trommemaskindrevne elektrosaker som kunne fått både Luke Haines Black Box Recorder, Goldfrapp og Saint Etienne til å kikke seg småinteressert over skulderen.
Likvel, stort sett lunter vi avsted i konturløst og voldsomt så velbehagelig Cafe del Mar-land blandet med drepende kjedelig og verdiløst fyllstoff, såvel vokalt som intstrumentalt. Verst er det i låter som «Spiders» og «Temptation», men døsig, bedagelig og halvinteressant er det støtt og stadig.
Etter en times tid er endelig nok nok, selv for Moby, og når man er der føles det faktisk som noe av en befrielse å omsider få sjekket ut.