Hot som nordpolen
Lunken skive fra ærgjerrig debutant.
Willy Northpole
Tha Connect
DTP/Def Jam/Universal
Det er ikke så rart at Jay-Z tok New Era-hatten sin og gikk fra Def Jam. Den legendariske labelen er fortsatt på hugget når det kommer til å signere artister, men de fleste debutantene blir ignorert av publikum.
Willy Northpole har barske tatoveringer, muskelbilder i barings og Ludacris som sin sjef, men hans forsøk på å koble («Tha Connect») sin hjemstat Arizona med resten av hip-hop-verdenen er langt unna spikern på hodet.
29-åringen kjører ikke bare standardpakken på det visuelle. Han har gatelåten («Hood Shit»), kjærlighetslåten («#1 Side Chick»), R&B-klubblåten («The Life»), kjære Gud-låten («Dear Lord»), mange skits etc., som naturligvis er lov, og som kunne blitt bra, men klisjeene og de slappe ideene fjerner fort interessen.
Teknisk sett er ikke Willy Northpole en dårlig rapper, men han sier mye teit, gjerne på en teit måte. For eksempel hevder han at folk – bak hans rygg – sammenligner ham med Jay-Z, som i seg selv er drøyt (selv om han prøver), samtidig som han ber folk slutte å si at han minner om Lil Wayne. Haha.
Som ikke det er nok mener Willy at både The Notorious B.I.G. og 2Pac har stått opp fra de døde via ham. Forsøker han å være morsom? Rap og breial passer sammen, men her får ikke nissefar det til å funke.
Ideen om en ironisk «Ghetto Tour Guide», hvor turister får se fattige på nært hold («excuse me sir, dont inhale the crack smoke / hey mam, dont feed the black folks») er brukbar, men engasjerer ikke, kanskje takket være en beat fra produsent Bangladeshs nederste hylle.
Singelen «Hood Dreamer» er et av albumet mer vellykkede spor, selv om det oser nok formel og radioforsøk til at den neppe kommer til å gjøre jobben (= gjøre ham kjent), og det triste avslutningssporet dedikert til hans døde venner blir til tider nesten komisk i sin overteatralske form. «Damn, I miss you, we were so official, hold up I need some tissue» blir fulgt av en snufselyd. Noe han sikkert la flere ganger før den «satt».
Når så ambisiøse prosjekter ikke lander på bena, blir det ekstra svett. Det er for øvrig både synd og snodig at Ludacris for første gang ikke gjester en av sine artisters plater. Hans bidrag ville trolig blitt den beste låten.