Homoerotisk metalklassiker
Det var ikke bare Judas Priest som spilte på det andre laget på 80-tallet. Det var heller ikke bare Paul Stanley som var homoerotisk.
(SIDE2): I vår serie «Ukas klassiker» vil vi hver uke gi deg en grundig presentasjon av utvalgte historisk viktige skiver.
Kun det beste av det beste får innpass, og vi garanterer deg en stor lytteropplevelse dersom du følger våre tips i denne spalten.
Accept
Balls To The Wall
1984
For homofobe måtte det være en utrolig hard hverdag som dukket opp mot slutten av åttitallet. I etterkant er det muligens sjokkerende at hardbarkede homofobe fans av både pop og metal ikke skjønte at folk som Rob Halford (Judas Priest) og George Michael (Wham) «spilte på det andre laget.»
Uansett, mest sjokkerende vil det likevel være om fans av det tyske metalbandet Accept hørte på platen «Balls To The Wall» uten å få med seg noe av det homoerotiske budskapet. Året var 1984, og mange var nok uskyldige nok til å ikke helt få med seg hva Accept sang om, eller hva de hintet om. Likevel:
La oss starte med coveret.
Hva skal man si? Et hårete lår med en lakktruse og en hånd som griper hardt rundt en ball. Subtilt er det ikke. Når du i tillegg får tittelen klistret i fjeset bør bjellene (bokstavelig talt) begynne å ringe. Hvis ringingen ikke er høy nok ved å høre på tittelsporet (som også er spor 1) kan man hoppe til sang to:
«London Leatherboys»
Her er et tekstutdrag:
«London Leather Boys. Nightmare`s pleasure. (What you`ve done?) London Leather Boys. All together.»
Nå er likevel det ganske så irrelevant, for Accepts «Balls To The Wall» er en rendyrket metalklassiker.
Fra det hele sparkes i gang med forannvevnte «Balls To The Wall» til det avsluttes med «Winter Dreams» er dette åttitallsmetall på sitt beste. NB! Det finnes en del forskjellige rekkefølger på sangene på platen. Skal man tro ryktene skyldes det blant annet at amerikanerne ønsket flere homoerotiske sanger mot slutten av platen. Noe vi faktisk tror på.
Dette var Accept
Vokalist i bandet var den etter hvert smått legendariske Udo Dirkschneider. Han startet opp gruppen i 1968 sammen med Michael Wagener. Sistnevnte ble sendt i militæret langt hjemmefra og slutten i Accept som 18-åring. Han ble senere produsent og mikser, og har jobbet på plater for Ozzy, Dokken, Mötley Crüe og selvfølgelig Accept. Udo laget senere bandet U.D.O. og har også jobbet med Helloween og Doro Pesch.
Når «Balls to the Wall» kom var Udos bandmedlemmer Herman Frank, Wolf Hoffman, Peter Baltes og Stefan Kaufmann. Frank spilte kun på det som muligens er Accepts to beste utgivelser: «Restless and Wild» og «Balls to the Wall.» Wolf har vært fast medlem i Accept fra 1976 til de offisielt ble oppløst i 1996. Han er nå en profesjonell fotograf (se hans hjemmeside her). Peter Baltes var også et relativt fast medlem av Accept lenge som bassist, mens Kaufmann ble produsent og gitarist i U.D.O. senere.
Se sangen «Balls to the Wall» live her:
Platen
Selv om «Balls to the Wall» aldri kom inn på VG-lista så var albumet velkjent for norske metalfans. Accept hadde brutt en barriere med det mange regner som den første speedmetal-låten med «Fast As A Shark» på forgjengeren og selv om det ble litt roligere på denne platen så var det forfriskende nytt for mange norske metalfans.
Sanger som «Losing More Than You've ever Had» og «Fight It Back» sammen med de forannevnte sangene og balladen «Losers And Winners» er med på å vise at dette er et av de virkelige klassiske 80-tallsmetalalbumene.
Liker man metal må man eie dette albumet.
Så kan vi avslutte med nok et utdrag fra sangen «Love Child»
Don't know what I am
A woman or a man
Many troubles behind me
I'm doing all I can
But I'm what I am
PS! Hvis eventuelle Kiss-fans mener vi misbruker pusegutten Paul Stanley på noen som helst måte foreslår vi denne saken: «Her er hele Kiss-historien» som plaster på såret.