Hold kjeft, Cheryl

Cheryl Cole
Messy Little Raindrops
Polydor/Universal

Folka bak Cheryl Cole har tydeligvis bare en tempoknapp, og bare én oppskrift for hvordan lage sanger. For om rytmene er disco, ren pop, hakket mer rocka eller hva det måtte være, går det i samme irriterende dunking, der det hver bidige gang pøses på med boksrytmer, tidlig 90-talls dancetrancerot, synthlyder og plastikk-sound.

Men det som kunne reddet det hele - Cheryl selv, hun er tross alt vokalisten og hovedpersonen - er ikke mer enn en tynn unnskyldning av en stemme. På de partiene dama forsøker å presse stemmen noe mer enn for å lage en hviskende lyd, kan man nesten høres stemmebåndene spenne seg i kramper.

Dama er sikkert sympatisk nok hun, søt er hun også, men som artist er det neppe noe annet sted enn på de britiske øyer hun kunne fått lov til å å holde på på dette viset. Det er hyggelig med underdogs som kommer seg opp og fram, men man får for guds skyld håpe det er større talenter enn dette blant britene.

Cheryl serverer ei skive med mer enn de vanlige 10-12 låtene, men det betyr ikke at det på noen som helst måte blir bedre. Ikke er det mye å hente hos hjelpemannskapet hun har med heller - Will.I.Am er vel faktisk kjent for å sette sammen mer eller mindre tjuvaktige beats og smøre på selv. (Men han sørger for litt variasjon i det minste).

Låta der tittelen er hentet fra, er så masete og samtidig kjedelig at det er et under den er med i det hele tatt. Men skulle man barbert vekk det som trekker ned på denne skiva, hadde det neppe blitt et fullt album tilbake.

Av det som er positivt, er «Fight For this Love», som allerede har gått sin seiersgang på radio. Den følger i det minste et popspor som både er søtt, relativt velkomponert og som passer Cheryls stemme. Det samme gjelder «Parachute». Litt morsomt er det også at dama synger om Happy Tears, med tydelig hentydning til eksmann Ashley.

Resten er søppel.