Hitparade!

Mando Diao
Give Me Fire
Universal

Mando Diao er etter sigende kalt det «beste bandet i Sverige uten kontrakt», men den tid er forlengst forbi. 600.000 solgte plater fordelt på fire album hos EMI har fått giganten Universal til å satse på de svenske rockerne. For deg som frykter at «indie» da blir til «tving de» kan vi berolige med at Mando Diao aldri har hørtes så bra ut. Faktisk så bra at etter de første tre låtene måtte jeg Google om «Give Me Fire» var en spesialutgivelse av noe slag. Mando Diao pumper ut den ene hiten etter den andre og det stopper heller ikke på fjerdesporet.

Plata åpner med lyden av et tog, som gir de riktige taktfaste assosiasjonene til den drivende bassgangen som raskt overtar. Så kommer trommene og til slutt vokalist Björn Dixgård med sin brutale stemme og fullfører den steinharde lydveggen.

Den steinharde lydveggen blir forøvrig feil. Det er lite som kan omtales i entall på Give me fire. Som beskrivelsen av åpningslåta kanskje vitner om handler albumet om variasjon, variasjon og variasjon. Bandet holder en rød streng, men beveger seg inn i jazzen, countryen og popen og hvor enn de har lyst til å dra. Mando Diaos lykketreff later til å være å låne vilt og hemningsløst fra kjente melodisnutter, fengende komp og riff, og mikse og porsjonere det ut med sikker teft. Som hver låt er komponert med noe nytt og spennende for hver takt tilføres også plata som helhet den samme variasjonen. På A decent Life blir vi for eksempel plutselig servert 70-tallsnostalgi med synthorgel og støygitar.

Mando Diaos Give me fire er et særdeles melodiøst, lekent, drivende, variert og svingende bra garasjerockalbum alle musikkelskere kan investerere noen kroner i.