Historisk gjenhør
Det skjedde veldig mye spennende på legendariske Club7 i Oslo. Bare en brøkdel av det er dokumentert på ett eller annet vis. Derfor er det veldig bra at både tidligere utgitt materiale samt en hel ny CD fra Webster Lewis konserter sommeren 1971 nå kommer på CD for aller første gang.
Webster Lewis
Webster Lewis in Norway – The Club7 Live Tapes
Plastic Strip Press/Musikkoperatørene
På grunn av en hel rekke tilfeldigheter blei Webster Lewis og hans PPSRBBGTC & O – som sjølsagt står for Post-pop, space-rock, be-bop, gospel tabernacle chorus and orchestra BABY!! – værende igjen noen dager i Oslo etter en konsert på jazzfestivalen på Kongsberg sommeren 1971. For å gjøre ei lang historie kort blei Lewis & Co hyra av Club7-sjef Attila Horvath for nesten ei uke og etter første dag tok jazzentusiasten Hallvard Kvåle initiativ til at noen av konsertene måtte tapes. Noe av musikken kom ut på LP for mange år siden og er nå samleobjekt. Derfor er det mer enn hyggelig at en ny entusiast, Lars Mørch Finborud, tok kontakt med legenden Arne Bendiksen for å få gitt musikken på CD og i samme slengen fant de altså materiale nok til en ekstra CD i Bendiksens arkiver.
The Club7 Live Tapes er på mange vis et viktig tidsbilde. Utgivelsen sier en hel del om en av de viktigste kulturinstitusjonene i siste halvdel av det forrige århundret og den sier også mye om musikken som gikk veldig hjem på begynnelsen av 70-tallet. Tangentmannen og orkesterlederen Webster Lewis, som gikk bort i 2002, fikk aldri noe stort navn verken her hjemme eller i USA. Likevel viser han her at det absolutt var bra kvalitet på musikken som befant seg i alle de grenselanda som bandnavnet tilsier. Det var nok også mye av grunnen til at Lewis & Co trakk et så stort publikum på Club7 både i 1971 og da de kom tilbake året etter.
Allerede for snaut 36 år siden hadde Hallvard Kvåle, som forlot tida i desember i fjor, men som heldigvis rakk å bidra til denne nyutgivelsen, med seg lydguru Jan Erik Kongshaug og lydkvaliteten er framifrå tatt i betraktning alderen på opptaka. Bobby Greene på altsaksofon, Jimmy Hopps, som blei værende igjen i Norge i ett år og spilte bl.a. med Arild Andersen, Jan Garbarek og Calle Neumann, på trommer og perkusjon, Stan Strickland på tenorsaksofon og Judd Watkins på vokal, utgjorde bandet til Webster Lewis – ingen av de har blitt de største stjernene på jazzhimmelen, men de holdt absolutt et bra nivå.
Det er også morsomt å høre sjefen sjøl, Attila Horvath, på sitt sjarmerende engelsk takke bandet og rundhåndet slå fast at de elegant kom til å gå en time utover tillatt åpningstid. Slik var det på Club7 og derfor skjedde det også mye som forandra mye og mange. Et stort pluss er det også at originalbildene tatt av Svein Kojan er funnet fram igjen. Lars Mørch Finborud har gjort et strålende stykke arbeid med denne utgivelsen og har jeg skjønt det rett er det flere jazzutgivelser med historisk tyngde på gang fra den kanten. Det er bare å glede seg over at det finnes slike entusiaster fortsatt.