Hip-pop-piss

Wiley
I See Clear Now
Warner

Når en av ringrevene innenfor sjangeren grime – miksen av garage, dancehall og rap – bestemmer seg for å lage pop, blir den myke overgangen lett brutal. Eller omvendt.

Den britiske 30-åringens fjerde album, som nå er utgitt i Norge, åpner i tradisjonell stil med en hard intro og går så rett inn i undergrunnsfavoritten «Wearing My Rolex». En dancy affære mange så på som en leken gatesingel. En tøysete oppvarmer.

Men den brukbare låten er barnemat i forhold til hvordan denne desperate, hitlistesultne artisten deretter sklir ut. «I Need To Be» høres ut som enkel house, tittelsporet hadde Take That gjort kulere, «Summertime» er mer Tears For Fears enn grime, mens Mark Ronson-produserte «Cash In My Pocket» ødelegges av et unødvending, ufordragelig, australsk cabaretaktig refreng.

Det hele lyder stort sett kaotisk, til tross for sine runde, joviale kanter. Som om en middels dyktig rapper har rotet frem lettbeinte låter fra diverse glemte topp 40-helter, for så å spytte noen linjer deres musikk. Men fullstendig blottet for sjarm.

(Albumomslaget er et eksempel på at man kan skue hunden på hårene. Coveret ser ut som en dårlig flyer.)

Etter mange år uten gjennombrudd, er det naturligvis fristende å forsøke å gjøre et mainstreamforsøk, men det er få ting som er verre enn kommerse låter få liker. Refrenget på «Turn It Up» blir ennå mer flaut via linjer som «I ain’t gonna flop, I’m going to the top». I hjemlandet har dette albumet blitt hans minst populære, noe som altså ikke er urettferdig.

Kjøp heller Wileys forrige, «Playtime Is Over», hvor han disser Dizzee Rascal. Eller forresten, kjøp heller Dizzees tre album. De har toppet salgslister, selv med lite pinlig horeri.