Herregud så kjedelig

Miley Cyrus
Can't Be Tamed
Universal

Miley Cyrus er bare 17 år, og har det siste drøye halvåret fått langt mer oppmerksomhet for sine antrekk - eller mangelen på sådann - enn hun har fått for Disney-rollen Hannah Montana eller karrieren som artist.

Med tanke på den relativt gørrkjedelige innflytelse fra Disney og frøken prektig-imaget hun ble pålagt der, så er det nesten forståelig at den unge damen har behov for å riste på både hår og rumpe, men med utgangspunkt i hennes debut som bare Miley, kan man begynne å lure på om image-skiftet er like mye et dekke for å skjule mangelen på stort annet enn en ok sangstemme.

Hun klarer kunststykket å være både kjedelig og særdeles masete samtidig. Joan Jett-ish møter 2010-tallets samlebånd - det kan høres forlokkende ut, men det blir kun vil-være-rocka-og-med-attitude, mens det ender med å høres litt gammaldags og lettvint ut. Med forbilder som Lady Gaga og Timbaland, skulle man tro det var muligheter for noe som ligner et friskt uttrykk, men den gang ei.

Det er ikke en eneste av låtene som fortjener å trekkes frem som noe spesielt.

Miley er langt fra den verste av popprinsessene og -prinsene, men det betyr ikke nødvendigvis all verden i nettopp den sammenheng - og dette albumet bygger ikke opp under imaget som den tøffeste dama i byen. Her blir hun bare nok en av mange.