Her er det du har ventet på

The Black Keys
El Camino
Nonesuch / Warner

Dersom du i musikkåret har savnet at noen har kommet med skikkelig deilig, fengende - og ja groovy - rock n' roll, så har The Black Keys nå levert medisinen som veier opp for tapet så langt.

Låtene på deres sjuende album utgjøres av en noe usedvanlig blanding folk, blues og pop, godt ispedd tunge riff og 60-tallsinspirasjon, og med rockefoten godt plassert ved trommene. Usedvanlig, fordi det fungerer. Det er deilig tungt og fengende, og duoen viser en spilleglede som langt fra alle har etter ti år som plateartister. Der fjorårets gjennombrudd «Brothers» var et langt roligere bluespåvirket verk, har The Black Keys med «El Camino» tatt over rattet og cruiser støvete landeveier uten å bry seg nevneverdig om fartsgrenser eller sladd på hjula.

Det åpner nærmest hemningsløst med «Lonely Boy», som durer på med nærmest livsfarlig bred beinstilling på gitaren og suggererende vokal, før det fortsetter like tøft og uvørent på «Dead and Gone» og «Gold On The Celing». Deretter tones det ned med akustiske «Little Black Submarines», som uansett ikke setter noen stopper for jaget og hjertebanken etter mer, der den avslutter hardtslående.

Deretter er det på mange vis tilbake til begynnelsen - «Money Maker» og «Run Right Back» er et klasseeksemplar på hvordan gitar, trommer og vokal kan brukes enkelt, men samtidig ekstremt effektfull for å oppnå de mest fengende og dansbare rock n' roll-låtene, med et avsindig trøkk som bakteppe. Så samspilt, så enkelt, så melodiøst og så hele tiden drevet fremover mot et usynlig punkt der fremme i landeveishorisonten.

Og sånn fortsetter det til siste låt - temporikt, seigt, funky og superdupa kætsji!

Dan Auerbach på vokal og gitar og Patrick Carneys trommer beviste seg for den gemene hop i fjor - i år befester de til de grader plassen sin i musikkverdenen.