Hell på Thomgang

Thom Hell

Every Little Piece

Sonet

Ok, så er Thom Hells nye plate fin. Den er søt og snill og kanskje vakker av og til også. Men den er samtidig søvndyssende kjedelig.

Det er i og for seg greit det, med en rolig plate. Men når den ene låta likner så til de grader på den neste, hjelper det ikke med ørsmå detaljer som musikalsk krydder. «Every Little Piece» har blitt en helt ordinær plate med noen fine melodier inne i mellom, men uten de virkelig flotte som gjør at jeg gidder å legge plata på iPoden.

For å illustrere: Mens en vanlig innspilling på tre minutter kanskje har 64 takter, klarer Thom Hell seg med 32. Alt går i halv fart, og for min del resulterte det i to ting: Jeg begynte å tenke på andre ting eller jeg ble irritert over det uforløste i låtene.

For det finnes mye bra på «Every Little Piece», det ligger bare så dypt begravet. En får lyst til å hale i dra i toner og rytmer for at de skal skille seg ut, men det skjer ikke en eneste gang. Du skal med andre ord være godt deprimert for at dette albumet virkelig skal komme til sin rett.

Har vinterhalvåret virkelig gått inn på deg, har du imidlertid en virkelig godplate i «Every Little Piece».