Hastverksarbeid

Mira Craig

Tribal Dreams

Homemade Records

Mira Craig skal ha en stor porsjon kred for å ha innført en ny dimensjon i norsk popmusikk. Debuten «Mira Mira» blåste hatten av både norsk musikkpresse, radiolyttere og konsertgjengere. Ingen skjønte riktig hva som traff dem. Så forfriskende var hun.

Oppfølgeren «Tribal Dreams» er et godt eksempel på at halvannet år kanskje er en produksjonstid i korteste laget. Her er det nemlig mye materiale som ikke er modent for utgivelse.

Introen lover jungelrytmer og nye dyrelyder, før «DaDa» setter tonen. Craig har utvilsomt en usedvanlig kul stemme, og det er trivelig å høre den igjen. Så følger albumets desidert beste låt «Leo», og vi våger så vidt å håpe at hun har klart det igjen. Men så går det raskt nedover.

En låt som «FattyGirl» er for så vidt en morsom idé, men koker fullstendig ut i kålen. Og det er dessverre en fellesnevner for mye av det påfølgende materialet. Det er nesten som om vi begynner å lure på om disse låtene er overskuddsmateriale fra forrige runde. «I’m So Ghetto» subber av gårde med et irriterende kjedelig refreng. Ikke engang tekster som «Everybody say I got a lot of ass» kan redde denne låten. «Look at Me Now», likeså.

Det hele tar seg riktignok litt opp mot slutten, når Mira Craig viser at hun også behersker balladeformatet, men alt i alt er «Tribal Dreams» en solid nedtur.