Hardcore hardrock-hip-hop

Young Jeezy
The Recession
(Def Jam/Universal)

Troverdighet er viktig i mange aspekter av livet, men i gangsta-rap er det fullstendig fundamentalt. Du kan ikke hevde å være eller ha vært en skurk uten å ha gate-CV-en i orden.

Høyest på listen over rappere som virkelig har vært vriompeiser for politiet, er Young Jeezy, alias Snømannen. Han har nok kokain til å lage en slalåmbakke. Eller, omforlatelse, ”motivational speaker”. Denne Atlanta-gutten er nemlig for ”gangsta” til å ville kalles rapper.

Alt dette tullet nevnt overfor er det første man må godta for å kunne godta musikken nedenfor.

Enkel oppskrift
Young Jeezys tredje album fortsetter der forrige sluttet. Knarksalg, koking av crack, drap, ære, tystere er drittsekker. Ingrediensene er en hard kost. Det er også måten det blir fortalt på og lydene som danner bakgrunnsstemningen.

Jeezy har en mørk, monoton, hes stemme, og musikken er dyster, med intense trommer og hissig, sur synth.

Harrytass
Young Cheesy har han blitt kalt av folk som hater ham, ikke helt uten grunn. Dette er harry heavy metal for hip-hop-ører. ”Welcome Back” er brutal, psykopatisk og nesten usympatisk. Likevel er det lett å smile når kokainmetaforen ”white girl” erstattes med ”Angelina”.

”Who Dat” er ikke mindre voldsom, og selv om den underliggende dårlige samvittigheten for alt det onde hans arbeide bringer, minner han om at ”only God can judge me, who the fuck is you?” Med andre ord, la ham være i fred. La ham ta en ”Vacation”, albumets snilleste spor, hvor han kroner seg selv til ”gangsta of the year”.

Nesten perfekt
Studerer man denne utgivelsen med andre briller, er det mye som kan trekke ned, men dette er først og fremst en vellykket fest for fansen.

Den overfladiske rappingen er ikke spesielt imponerende, men den autoritære stilen fenger forferdelig. Produksjonen er ofte ikke genial, men det fungerer fint.

I sin snevre sjanger, moderne gangsta-rap, er ”The Recession” nesten perfekt. (Gjestene Nas og Kanye West trengte egentlig ikke å bli med.)