Hard pakke, luft inni

Wolfmother
Cosmic Egg
Universal

Wolfmother – eller Andrew Stockdale – er tilbake. Resten av mannskapet er nemlig byttet ut, - grunnet «musikalske uoverensstemmelser» - og tilbake står kun frontmannen og den 70-talls pregede musikken.

For grooven fra 70-tallet er så desidert til stede, om mulig ennå heftigere og med mer trøkk enn sist. Faktisk så heftig at klisjeene til tider tar overhånd og det tøffe stempelet kan byttes ut med det litt mer pinlige heltedyrkende wannabe.

Men det er ikke noe galt å si om gjengen Stockdale har fått med seg, de spiller pent og tøft de. Det er heller ikke noe å si på produsent Alan Moulder, han har gjort plata hardere enn den forrige, og det sparker både ut og opp.

Problemet er at Stockdale ikke har noe å tilføre, og det blir veldig tydelig. Det veldige hitmaterialet uteblir også – det er ingen av låtene som utpeker seg som debutalbumets «Joker and the Thief» blant annet, og alt i alt er det litt trist at en oppfølger blir så til de grader kjedelig og gjentakende.

Likevel - det er tøft, og det er ingen tvil om at flere av både nye og gamle fans vil kose seg med rockelåter som «Sundial», «New Moon Rising» og tittelsporet «Cosmic Egg».

Denne saken ble første gang publisert 27/10 2009.