Han ble ingen Eminem, gitt

Cage
Kill the Architect
Eastern Conference

På 90-tallet ble denne tyskfødte New York-gutten stadig sammenlignet med Eminem. Skulle Cage bli den neste hvite rapperen til å blåse opp som Slim Shady? Nei, det ble ikke slik og folk har heldigvis sluttet å sammeligne Chris Palko med Marshall Mathers. Men han holder koken på sin måte.

Etter å ha falt ut med sin bestis DJ Mighty Mi er Cage tilbake på produsentens label Eastern Conference, noe som innebærer nesten kun beats bra DJ’en. På godt og vondt. Det er en tynn linje mellom fresh retro og retro som lyder utdatert, men heldigvis for Cage og Mighty Mi er dagens musikalske hip-hop-landskap vennlige med 90-tallslyden, samt at den dystre stilen kler tekstene. «A cold world a lot of shit blowin steam off / I'm wide awake but I forgot to turn my dream off / if you speak against, you probably seem lost / war martyr crucified under a green cross» får vi servert på åpningssporet «Lamb of Nothing», over rolig, hard, dramatisk produksjon, mens «Precipiss» kunne tilhørt både Lyricis Lounge anno 1998 og ett nytt Jay-Z- eller Nas-albumspor.

Men i motsetning til de to superstjernene (og Em) klarer sjelden Cage å lage de STORE låtene, spesielt når han tyr til sang, som på anthem-bomskuddet «The Hunt». Slike spor skippes. Tøff stemme, stødig rapping og til tider personlige og forfriskende ømme tekster, blir dessuten for ofte glemt med dumme linjer som «my dick is gettin sucked till they put me in the ground».

17 spor blir her altfor mange for Cage, til tross for at han har hatt fire år på å lage albumet. Luker du bort halvparten sitter du dog igjen med en av årets beste indierapskiver.