Halvmiss fra Missy

Missy Elliott

The Cookbook

Atlantic/Warner

Det måtte jo skje før eller siden, og det ble visst nå: Missy Elliott har laget sitt første virkelig ujevne album.

Selvsagt har hun gjort mindre bra enkeltlåter tidligere også, men «The Cookbook» er den første av hennes langspillere som ikke kan beskrives som et vellykket album.

Kanskje er det fordi Missys faste produsentmakker Timbaland bare er delaktig på platas to åpningsspor, men selv ikke det er noen sannsynlig forklaring, siden Timbaland-produserte «Party Time» også er en rimelig klam affære. (Men førstelåta «Enjoy» er innovativ Missy/Timba-teamwork på sitt beste.)

Et mindre problem er at Missy fotfølger kokebok-konseptet til det kjedsommelige (med mat- og menyreferanser over det hele), langt verre er det at plata er «all over the place» uten at vi merker noen helhetstenkning utover nettopp kokebokmaset.

Virvaret av produsenter og gjestevokalister og skitz gjør at vi sitte igjen med en hummer og kanari-affære der de softe soulballadene føles baktunge og glatte, tøffaslåtene føles tamme og flere av partylåtene bare er frenetisk oppkavede.

At Missy er mer seksuelt eksplisitt enn de fleste, er vi for så vidt vant til og har lært oss å sette pris på, men på «Meltdown» føles Missys gnål om elskerens «magic stick» bare påtrengende, og når hun senere på plata plukker opp samme tema, tenker vi bare at nå er det på tide å snu plata, som vi sa i hine hårde dager.

Men det finnes selvsagt høydepunkt her også. Jeg nevnte åpningssporet, men vel så kul er Neptunes-produserte «On and On», som er akkurat så langt ute at det føles både Missy-frekt og oppfinnsomt. Også Mad TV-referansene og den dubtunge «Click Clack» er artig lytting, mens «Teary Eyed» viser en melodisk og mer alvorlig Missy-side.

Men alt i alt, holder det Missy-mål? Dessverre gjør det ikke det.