Ha det godt, Idol-Tone

Tone Damli Aaberge

Bliss

EMI

Da jeg første gang så albumomslaget til Idol-Tone, tenkte jeg «stakkars jente, hva har de gjort med deg?». Bildet viser en sliten køntridame som har fått alle rynkene retusjert i en dårlig Photoshop-jobb. Det er ille.

Men så så jeg videoen, og forstod at det var en tanke bak det hele. Bildet skulle være slik, det var ikke bare en billig produksjon. Men countryinspirert, det er det.

Bliss smaker ingenting av hva en forbinder med TV-programmet Idol, og Aaberge kutter kontant alle forbindelser med sin tidligere figur i Idol-Tone. Og godt er det. Det er fint å kunne stå på egne ben.

Dessverre går ikke alt den riktige veien for Aaberge. Riktignok sier hun takk og farvel til en glattpolert pop, og neier pent til artister som Kaada, Neil Young, Stina Nordenstam og Katie Melua, men riktig der oppe er hun likevel ikke.

Hele plata har sjel og sjel stemning, og smaker litt av bakgårdsproduksjon. Musikerne er dyktige og det er lagt vekt på detaljene i musikken, hvert instrument får sin tur i rampelyset.

Men det mangler noe, ofte det viktigste av alt, nemlig de gode melodiene. Enkelt låter, som radiosingelen The Bliss Song har en del for seg, og enkelte andre spor vitner om kvalitet. Men i det store og det hele, er albumet flatt.

Bliss er likevel en solid produksjon, og du skal ikke se bort i fra at du vil like albumet etter en del gjennomkjøringer. Personlig tror jeg Bliss vil passe ypperlig på lange bilturer, for eksempel ...