Gwens ektemann blir kvitt busken
Gavin Rossdale har fått med seg et stjernelag av dimensjoner når han debuterer som soloartist.
Gavin Rossdale
Wanderlust
Interscope
Han har skrevet brorparten av sangene alene, men har fått hjelp av Dave Stewart (Eurythmics), Linda Perry (4 Non Blondes, låtskriver for blant annet Gwen Stefani og Christina Aguilera), Marti Frederiksen (låtskriver for Aerosmith) og produsent Bob Rock (Metallica, Bon Jovi, Mötley Crüe og Skid Row for å nevne noen).
Den som likevel glimrer med sitt fravær er Gwen Stefani, eller Gwen Rossdale som hun nå heter (og blir omtalt som på platen). Kvinnevokalen er i stedet dekket av Shirley Manson fra Garbage. Så hva har det blitt?
Rossdale har på mange måter tatt skrittet et stykke vekk fra gruppen Bush, hvor han var vokalist. Der de solgte til seks ganger platina med sin post-grungemusikk er det nå mer rettfram-rock og rolige ballader. Det hele er gitardrevet nok, men særlig provoserende er det ikke.
Det første som muligens kan komme til å slå deg etter en rask gjennomlytting er Nickelback. Dette er enkel småhard rock som mange vil like. Spørsmålet er bare, innenfor sin sjanger – fungerer det?
Vel. Der hans kone kan få ethvert kjedelig party til å bli en heidundrandes fest så hadde nok Gavin mer klart å avslutte et nachspiel ganske så fort. Det er ikke det at det ikke er bra, eller ikke fungerer – problemet er at det mangler litt, vel, trøkk. Selv på en powerballade som «Beauty in the Beast» er det et eller annet som holder igjen. Selv en sang som «If Youre Not With Us, Youre Against Us» som begynner bra mangler litt ekstra baller, rett og slett.
Singlene «Love Remains the Same» (hyggelig powerballade) og den tidligere hiten «I Cant Stop the World».
For når en fyr, som hver kveld kan legge seg til å sove med Gwen Stefani (unnskyld, Rossdale), høres så utrolig misfornøyd ut, så er det et eller annet feil. (Selv på sangen «This is Happiness» klarer han å høres småsur ut – selv om det er min personlige favoritt på platen).
Denne platen kan nok ha sine lyttere, og den er vanskelig å mislike – men å virkelig digge den sitter nok mye lenger inn.