Groovy fra Sveits

Nik Bärtsch’s Ronin
Live
ECM/Grappa/Musikkoperatørene

Nik Bärtsch er en vel 40 år gammel sveitsisk tangentmann, komponist og bandleder som i tillegg til solid musikkutdannelse også har studert lingvistikk og filosofi. Han har tydeligvis hatt en klar idé om hvor han ville med bandet Ronin og etter tre studioskiver på ECM, var det på høy tid at verden fikk oppleve bandet i en live-sammenheng – det er visstnok der bandet og musikken fungerer aller best. Mer enn 50 konserter verden rundt har blitt tatt opp i perioden 2009 til og med 2011 og her har herrene kunnet plukke fra aller øverste hylle – kun det de synes har fungert bortimot optimalt har sluppet gjennom nåløyet på det som har blitt en dobbelt-cd.

Ronin er en kvintett som i tillegg til Bärtsch på akustisk og elektrisk piano består av, i all hovedsak, den opprinnelige bassisten Björn Meyer, som mot slutten av 2011 blei erstatta av Thomy Jordi, perkusjonisten Andi Pupato, trommeslageren Kaspar Rast og bassklarinettisten og altsaksofonisten Sha. Det som er åpenbart helt fra første gjennomlytting er at dette er et kollektiv som har vært og er ute etter å utvikle noe helst spesielt – over tid – og som sammen med publikum lar musikken få utvikle seg og gro. Det tar den tida det tar!

Zen-funk har musikken til Nik Bärtsch’s Ronin blitt kalt. Hva det er er jeg ikke sikker på, men at det har elementer av langsomhet, meditasjon og groover i seg er svært nærliggende å tro. Underveis får jeg assosiasjoner til Bugge Wesseltofts tanker rundt musikken han skapte med sitt New Conception of Jazz. Musikken likner ikke, men jeg tror Bugge og Bärtsch har tenkt noe i de samme tankebaner – la musikken få utvikle seg sammen med publikum og tidsånden på et vis.

Musikken er spilt inn rundt om i Europa og i Tokyo og det sier en hel del om den at hver låt bare har et tall bak seg etter tittelen “Modul”. Noe forteller meg at disse “modulene” låter helt annerledes på andre konserter enn de vi får være med på. Fellesnevneren er at det groover noe vederstyggelig på sitt helt egne vis og så er det så flott at musikken får så god tiiiiid.

Nik Bärtsch´s Ronin har noe helt eget å fare med. Jeg er blant dem som gikk glipp av bandet under årets Moldejazz – nå skjønner jeg at jeg nesten uansett hva jeg hørte på i stedet, tok feil.