Grisefest på Rhodos
I ny og ne kommer en plate som overrasker deg positivt. Det var ikke denne.
Rumble in Rhodos
Own Me Like The City
Tuba Records
Dette skal visstnok være det neste store. Ett norsk band fra Follo som etter sigende skal levere varene så det står etter, i hvert fall om man skal tro forhåndshypen. Noe man egentlig sjeldent skal gjøre.
En vokalist kan gjøre og avgjøre om et band fungerer eller ikke. Hva hadde U2 vært uten Bono eller Velvet Underground uten Lou Reed? Det er selvfølgelig også en subjektiv oppfatning om en vokalist er god. Ikke alle synes Tom Waits synger som en engel eller at Lars Lillo-Stenberg faktisk har en vakker stemme.
Min subjektive oppfatning av vokalisten i Rumble in Rhodos er enkel: Dette hadde vært fint på et par sanger, men over 10 sanger på Follogruppas debutplate blir det bare så alt for mye. Skrik og skrål er greit, og slik som Marianne gjorde det i Surferosa så funket det. Her fungerer det kun svært tidvis.
Sangene skal jeg ikke dra ned i etterslepet etter grisefesten på Rhodos. De er gode, mange av dem sitter også svært godt i øregangene. Problemet er at det gjør så absolutt ikke Thomas Bratlies vokal. Det går veldig bra på en sang som «Open Nerves» hvor det virker som han holder litt igjen, før det igjen tas alt for mye av på neste spor.
Liker du gruppen fra før vil du sannsynligvis synes dette er en god plate. For dere andre vil jeg anbefale en god gjennomlytt. Takler du skrålet til herr Bratlie vil du synes dette er en svært god plate. Det gjør ikke jeg. Takke meg til skrålet fra Tom Waits eller Alex Laiho fra Children of Bodom - ikke at musikken er sammenlignbar...