Grei skuring

Coldplay
Oslo Spektrum
Publikum: 9700 (fullt hus)

Chris Martin og hans Coldplay skal ikke beskyldes for å holde fansen på pinebenken. Etter en akkurat passe grandios åpning med klassisk musikk når de går på scenen og påfølgende instrumentallåt, serveres like greit fire av bandets største hits som perler på en snor, deriblant flotte versjoner av «Speed Of Sound» og (aller best) «In My Place».

Kanskje er det bevisst taktikk for å sikre seg at den gode fredagsstemningen i et fullsatt Oslo Spektrum ikke svinner hen, men jeg tviler. Fra første tone bejubles nemlig hver eneste bevegelse de fire bleke briter gjør på scenen. Chris Martin virrer rundt og bytter mellom piano, gitar og frontfigurposering med bare mikrofonen. Ofte er han innom alle tre i løpet av samme låt. Lyden er overraskende god til Oslo Spektrum å være, og det meste later til å gå på skinner.

- Thank you for spending your friday night with us. If we put you in a good mood, we'll be pretty happy, sier Martin etter den innledningsvise hitparaden.

Takk skal du ha, Chris. Men det neste knippet låter, nærmest kjemisk fritt for hitmateriale, greier nesten å ødelegge den imponerende starten. Som Nils Johan Semb ville sagt det:

Bunnivået til Coldplay er for lavt! For hver «Clocks» serveres det også et generisk albumkutt uten de helt minneverdige melodilinjene. Det blir nesten urettferdig å sammenligne låtutvalget deres med veteraner som R.E.M. og U2, men det er likevel merkbart at Coldplay fortsatt har et stykke å gå før de når samme nivå som stadionrockere.

Sammen med nettopp U2 er Coldplay kanskje verdens største gitarband. Men der de irske veteranene har en pompøs verdenspolitiker med Napoleon-komplekser som frontfigur, blir Chris Martins nerdete og milde fremtoning en klart lettere pille å svelge.

Det betyr likevel ikke at herr Martin er den perfekte frontfigur. Jo, han synger rent og fint med stor innlevelse. Men etter noen låter begynner man å savne litt brodd. Vi serveres ingen gåsehudfremkallende øyeblikk av plutselig raseri à la Kurt Cobains versjon av «Where Did You Sleep Last Night». Proft og pent, men dessverre også ganske så kjedelig.

Heldigvis tar det seg opp igjen midtveis. Hele bandet beveger seg ut på venstre flanke av scenen, som forvandles til en mini-scene i svære Oslo Spektrum. Trommeslager Will Champion spiller stående på elektriske trommer i det Coldplay tar oss med på en medley av slagere, inkludert en knalltøff versjon av «God Put A Smile Upon Your Face».

Mot slutten får vi en uforskammet Norgesvenn-flørt med en solid tolkning av a-has «Hunting High And Low». Når de like etter skaper masseallsang med gjennombruddshiten «Yellow», kan herrene Martin, Buckland, Berryman og Champion ta kvelden med god samvittighet.

Grei skuring og vel så det. 899