Gråværspop fra Marlin

Lene Marlin
Lost In A Moment
EMI

Det er mye positivt å si om Lene Marlin. Hun har for eksempel laget mange fine poplåter, og hun har begått den særs prisverdige handling å gi de sjenerte et ansikt.

Det siste kan høres flåsete og ironisk ut, men jeg mener det faktisk. Som en motvekt til hordene av markeringskåte a- til å-kjendiser vi belemres med, som logrer for idiotpressen bare det mumles ”oppslag”, fremstår Lene Marlins som et friskhetens sunne pust i all sin reserverte tanderhet.

Denne skjørheten, i samspill med hennes introverte hang til melankoli, kommer også godt frem på plate, kanskje spesielt på hennes forrige album, som slett ikke solgte like mye som plateselskapet hadde drømt om, kanskje nettopp på grunn av sistnevnte tendenser.

Men nå, vet du, har hun jo gått bak ryggen på plateselskapet sitt og laget plate i hemmelighet og i hui og hast. Antakelig var det for å unngå forventningspress, føringer fra plateselskap og andre mothaker når de kreative safter skal flomme fritt.

Men så går hun altså til Stargate, det åleglatte trondheimsbaserte produsentteamet som må holdes ansvarlige for store deler av det som er galt med norsk musikkliv.

Nå var det heldigvis ikke stort de kunne ødelegge, greie ut og glatte til, for låtmaterialet Lene Marlin har tumlet sammen her, var uansett ikke rare greiene.

Selv om en låt som ”Leave My Mind” er litt fin på sin karakteristiske Marlin-såre måte, er ikke ”Lost In A Moment” som helhet rare greiene.

Bare unntaksvis merker man at Marlin har følt noe når hun har skrevet dette. Det man oftere føler, er at her har hun følt at nå må hun lage noe som låter som følsom Marlin.

Forsert er et stikkord, klisjefullt, grått og anonymt er tre andre. Hun skal passe seg nå, den godeste Marlin, før hun blir like flat som Jewel og Alanis. Hun har nemlig mer å by på enn som så.