Gratulere, Henning Kvitnes!

Henning Kvitnes
Ingen tid å miste
EMI

Med nærmest årlige plateutgivelser fra 1980 og frem til i dag er det ikke rart at Henning Kvitnes blir omtalt som en «institusjon» - i likhet med artistene han inspireres av, Bruce Springsteen, Bob Dylan, Ulf Lundell.

Nå er vi fremme ved Kvitnes’ 25. plate, og det kommer neppe som en overraskelse at artisten fremholder sin «scandicana» som har sørget for platesalg i gull- og platinaklassen i en årrekke.

Litt variasjon har haldenseren tillatt seg, det er nå mer rock og elgitar og mindre vise og kassegitar. De umiddelbart likbare melodiene er selvsagt ikke byttet ut, heller ikke tekstene om nordmenns tidvis sommerfriske, men mest regntunge hverdager.

Men som alltid er det er det håp bak hver eneste krappe sving, ellers hadde jo ingen orket å lytte til dette i et kvart hundreår. Et utdrag fra tittelsporet illustrerer stemingen godt:

Jeg har ingenting å miste, ingen flere dager å rote bort.

Ikke lenger henge ved det triste, etter alle år som gikk så fort.

Og jeg skal nyte hver en soloppgang, og selv en regnfull kveld.

Legge sjelen i hver eneste sang, selv om alt ting snart er på hell.

Enkelte skribenter undrer seg om «Ingen tid å miste» kan være Henning Kvitnes’ beste skive. Det skal ikke jeg mene noe om. Det jeg kan si er at mens låter som «Kom igjen» skritter for langt over grensen til dansebandsjangeren, kan spor som «Tida gled forbi» være pur musikalsk glede uansett alder, bosted og preferanser.

Heldigvis er det flest av sistnevnte, og det er jo nettopp derfor vi trykker Kvitnes så hardt til vårt bryst. I en sjanger hvor klisjeene står tett som hagl, skyter han med kikkertsikte. Og treffer stort sett blink.