Grandiose Glasvegas

Glasvegas
Rockefeller
Publikum: 1300 (Utsolgt)

(SIDE2): De skotske kometene i Glasvegas hadde et 2008 som de aller fleste artister kan misunne dem. Unison kritikerhyllest, gode salgstall og som om ikke Europa-suksess var nok, er de også i ferd med å få en fin posisjon i det tradisjonelt «vanskelige» amerikanske markedet.

Fjorårets aller største rockhype har tydeligvis hatt et bredt nedslagsfelt, også her hjemme. For det er lenge siden undertegnede har opplevd et så tettpakket og forventingsfullt Rockefeller som på denne grå og litt småtriste søndagskvelden. Og det var langt derifra bare snobbete indiebloggere som hadde valgt å bruke sin dyrebare fritid på Skottlands fremste eksportvare siden Franz Ferdinand.

Det er ikke så rart egentlig, for når James Allan og kompani setter i gang med sin fengende og grandiose rock skjønner man at de byr på noe for enhver smak. Phil Spectors «wall of sound» er den klart mest markante inspirasjonskilden, men man hører også tydelige spor av kredheltene i The Jesus & Mary Chain og stadionband som U2 i låter som «It's My Own Cheating Heart That Makes Me Cry» og «Flowers And Football Tops».

Glasvegas er et band med et veldig distinkt uttrykk, noe som er både deres styrke og svakhet. Caroline McKays banalt enkle og monotone trommespill utgjør sammen med rungende bass og klangfylte gitarer hovedingrediensene i så godt som hver eneste låt. Tempomessig er det sjelden eller aldri raskere enn luntende, og vokalist James Allan synger med stor innlevelse og patos. Han kan vel helles ikke beskyldes for å legge bånd på seg som tekstforfatter, og enkelte ganger blir det hele så direkte og personlig at man føler seg som en kikker.

Live kan en vel si at skottene er mye av det samme som på skive, bare enda større. Det føltes nesten latterlig ut å oppleve et såpass stadionvennlig band på lille Rockefeller, men folket satte tydelig pris på det de fikk høre, og satte i gang applausen allerede før låtene var ferdigspilte ved flere anledninger.

Og apropos låter! Hadde ikke Glasvegas vært såpass dyktige på den fronten, ville de vært et forferdelig uinspirerende og navlebeskuende band. Men når brorparten av materialet fra deres bejublede debutskive låter som «instant classics», reddes det hele likevel mer enn greit nok i land. Etter et 45 minutters langt ordinært sett, får vi en sårt trengt pustepause med et par semi-akustiske ekstranummer, før hele bandet igjen kommer ut for en nydelig versjon av den hjerteskjærende «Daddy's Gone» (tilløp til allsang).

De kom, spilte en time, og vant publikum så det holdt. Neste gang de besøker Tigerstaden er jeg ganske sikker på at det blir Oslo Spektrum og ikke Rockefeller som blir arena.

Det vil nok kle Glasvegas atskillig bedre.