Grandios Grobian
Folkekjære Josh Groban er ingen kritikerfavoritt, så dette terningkastet er forutsigbart. Men hva skal en stakkar gjøre når man utsettes for skjønnmalt pompøsitet satt i system?
Josh Groban
Awake
Reprise/Warner
En morgen våkner du av sakral skjønnsang. Du slår opp øynene, og ser fem hvitkledde mennesker som står i en sirkel. De holder hver sin mikrofon, og synger en ubegripelig miks av italiensk, bergensk og engelsk.
Du gnir deg i øynene, og drar etter hvert kjensel på Sissel, Celine Dion, Andrea Bochelli, Sarah Brightman og Josh Groban.
Det er nå du innser at du sannsynligvis er død, men du er slett ikke sikker på om du har havnet i himmelen eller i helvete. Det spiller for så vidt mindre rolle, for det eneste du er sikker på, er at du har havnet på feil plass.
Dette er Josh Grobans tredje ordinære album. I Norge solgte han 85 000 av forrigeplata «Closer», og på verdensbasis har mannen solgt over 13 millioner album.
«Awake» fortsetter der «Closer» slapp. Det er så melodisk at det nesten er krampeaktig. Det er så friksjonsfritt at glidemiddel ville ført til landslide.
Og det er rikt orkestrert, lyden er krystallklar og de kanskje en anelse svulstige tekstene fremsynges med upåklagelig fynd og klem på engelsk og italiensk om hverandre.
Så langt alt vel. Men det låter flere hakk for klamt, klissete og sukkersøtt til at undertegnede klarer å fordøye det, enn si nyte det, uten et visst besvær.