Gotisk høstmusikk
Evanescence tilfredsstiller til tross for fravær av radiohits.
Evanescence
The Open Door
SonyBMG
«Going Under», «Bring Me To Life», «My Immortal» og «Everybodys Fool». Det er vanskelig å ikke la seg imponere av hitparaden fra Evanescence-debuten «Fallen» (2003). Det må være problematisk å leve opp til en slik suksess. Spesielt etter at hjernen bak de beste låtene, Ben Moody, forlot bandet til fordel for en solokarriere.
Resultatet har blitt en ganske annerledes utgivelse, med et nærmest totalt fravær av umiddelbare slagere. I stedet preges «The Open Door» av låter som vokser for hver gjennomlytting, noe som sørger for et album med atskillig lengre levetid enn forgjengeren. Så får bandet heller leve med at det garantert blir færre radiospillinger.
Selv om låtene er vanskeligere å få tak på, lyder dette fortsatt som Evanescence. Amy Lees karakteristiske stemme bærer et noe tyngre lydbilde enn tilfellet var på «Fallen». Gitarsoloene er sporløst borte, mens piano og strykere har overtatt som viktige ingredienser i lydbildet.
Overdrevent mange semiballader setter imidlertid tålmodigheten på prøve. Det er imponerende når det funker, som på vakre «Lithium», men ellers bare kjedelig.