Gørrkjedelig Lou Reed
Det virket som om Lou Reed startet nachspielet noen timer før oss andre lørdag kveld.
(Frognerparken/Side2): Med to armer i været kom Lou Reed på scenen presis klokken 21 lørdag kveld. Med den instrumentale "Dorita" åpnet han konserten.
Reed, som kanskje er aller mest kjent fra tiden i Velvet Underground, fortsatte så med godlåten "What's good".
Så gikk det nedover med gamle Lou.
Den noe sære låten "Ecstasy" varte i en aldri så liten evighet og var innom det meste som kjennetegner Lou Reed - hylende gitarspill i bakgrunnen, hans særegne form for snakkesynging, gitar- og trommesoloer før de rolige partiene tok over.
"Dirty bvld." fikk publikum litt i gang igjen, men den typiske Lou Reed-fan sto neppe fremst og hoppet. Han eller henne sto nok litt lenger bak, beveget seg rolig og nikket muligens anerkjennende.
Men for mange av oss, som ikke er svorne Lou Reed-fans, ble dette til tider fryktelig kjedelig. Å holde rytmen veldig lenge er ikke noe til å imponere noen.
Han fulgte videre opp med låter som blant annet "Tell it to your heart", "I'm waiting for the man" og "White light/White heat", men det nådde aldri de helt store høydene. "I'm waiting for the man" var nok et par hakk røffere under Velvet Underground-tiden enn versjonen som ble spilt lørdag kveld.
Konserten kom seg heller aldri, til tross for et par spe forsøk av Reed til å få publikum en smule engasjert.
Og når Lou Reed ikke en gang kom ut for å synge ekstranummer, og hoppet over klassikeren "Perfect Day" - da blir dette for dårlig. Altfor dårlig.
Verdt å nevne er at trommisen Tony Smith var strålende.
64-åringen skuffet altså stort. Fansen er kanskje fornøyd. Det er dessverre ikke vi andre. Terningen lander på en toer. Han skal ha for oppmøtet.
Mer fra Norwegian Wood: