Godplate fra Paul Simon

Paul Simon
So Beautiful Or So What
Concord / Universal

Snart 70 år gamle Paul «Ryhmin’» Simon viser at han på ingen som helst måte har mistet grepet om popmusikken.

Eller, etter de to første sporene var jeg slett ikke sikker på at melodivirtuosen skulle klare å følge opp Brian Eno-samarbeidet «Surprise» fra 2006.

Albumet starter med «Getting Ready For Christmas Day» (som har fint lite med julemusikk å gjøre) og her har produsenten falt for en ytterst irriterende lydeffekt, som om han fulle fyren på festen skrur volumet på musikken opp og ned i takt med rytmen.

Paul Simon følger opp med «The Afterlife», som strengt tatt har potensiale, men som fremstår døllere enn nødvendig på grunn av det banalt kjedelige verset, «You gotta fill out a form first, then wait in the line».

LES ALLE ukas musikkanmeldelser her!

Om den sør-afrikanske produsenten Phil Ramone (Fra ‘75-klassikeren «Still Crazy After All These Years») har ansvaret for den afrikanske stammesangen som preger spor nummer tre (dette har Simon gjort i årevis, men vi snakker ikke om «You Can Call Me Al»-kvalitet), vites ikke.

Men fra fjerde låt begynner ting å skje. Lette og lekende «Rewrite» har i seg mye av fellesnevneren for «So Beautiful Or So What». Nydelig, trillende gitarspill, bruk av harpe, blues, pene melodier og lystige toner.

Lystig er bare halve inntrykket da Simon ganske fast veksler mellom en lett og ledig og en mer melankolsk sang. Som når den mørke og anonyme «Love And Hard Times» overtar, og etterfølges av up tempo-låta «Love Is Eternal Sacred Light».

«Amulet» er en instrumental oppvisning i klassisk gitarspill med små melodidrypp fra den vakre Dire Straits låta-«Why Worry» - og en lang into til «Questions For The Angels» - en klassisk simonlåt som både i tekst og melodi er på høyde med det bedre fra Simon & Garfunkel.

«Love And Blessings» må sies å være høydepunktet på albumet. Her kombineres blues, folk, gospel med en knall melodi, flotte mellomspill og, ja, knallåt ganske enkelt.

Med det bluestunge tittelsporet som avslutning er det ikke tvil om at den siste halvdelen av «So Beautiful Or So What» er den klart beste etter min mening. Totalinntrykket er dessuten så bra at gode, gamle Paul Simon må få en femmer på terningen tross et par hakk i begynnelsen av plata.