God, gammel Sabbath

(OSLO SPEKTRUM / SIDE 2): Det har vært flusst med gamle tungrockere i Spektrum de siste ukene, med både Mötley Crüe og Iron Maiden med få dagers mellomrom.

Men enda mer spesielt må man kunne si at kveldens besøk var. Hvis vi sier at søttitallets to beste tungrockband var Led Zeppelin og Black Sabbath, og det synes jeg rett og slett vi sier, kan gamle og unge riffentusiaster i 2005 knapt be om noe større enn en konsert med Black Sabbaths originalbesetning.

Og det mente nok også de 9600 som trosset sommerheten for å se Sabbath i Spektrum i kveld.

Sortkledte seniorer
Et sortkledt Sabbath entrer scenen klokka halv ni til tonene av «NIB», etterfulgt av «Lords Of The World» og den enda mer klassiske «War Pigs», til voldsom allsang. Mange av dem har forgjeves forsøkt å se Ozzys avlyste solokonserter de siste åra, så det er ikke rart de koser seg.

Ozzy synger bra falskt av og til, men det er jo bare som forventet. Falskt eller ikke, mannen har uansett en helt eksepsjonell sangstemme. Den lett geriatriske rockeren som ble realitystjerne på sine eldre dager gjør dessuten noen rimelig spenstige hopp mens han gjør oppskriftsmessig kur til publikum. Faktisk uforskammet sprek og fokusert er han til å være en 57-åring som faktisk har forsynt seg med omtrent halve verdens reservoar av dop og alkohol.

Fokusert Ozzy
Kompet, anført av Tony Iommis eventyrlige blytunge riff og spenstige soli, sitter akkurat som det skal. Og når Ozzy er mer på plass enn forventet og gjør sitt beste – hva mer kan man egentlig håpe på.

Ozzy «springer» jevnlig bort og henter en bøtte vann han kyler i synet på publikum, før han kaster den fra seg. Skal vedde på at han treffer Tony Iommi i panna før turneen er over.

Det er ikke fritt for at man, når man ser lett antikvariske rocklegender som dette, griper seg i å lure på hvordan de var i sine heydays – for eksempel på en klubb i Birmingham på søttitallet. Det ville garantert vært mange ganger mer magisk, mørkt og intenst enn dagens variant. Men sammenliknignen er ikke fair – man må ta dette for det det er, og i et slikt lys blir kveldens Sabbath-opptreden en riktig så bra seanse.

Paranoid
Selvsagt var det noen kanonlåter vi savnet, og selvsagt kan vi som kanskje ikke en gang var født i Sabbaths storhetstid rote oss bort i tanker om hvordan det en gang sikkert var, men når gamlekara avslutter med låta ingen av oss noen gang vil gå lei, «Paranoid», er vi egentlig godt fornøyde.

Og enda mer fornøyde blir vi når Ozzy fra garderoben jodler «olé – olé – olé», og bandet kommer ut og drar en forrykende «Children Of The Grave» som ekstranummer, før Ozzy påfallende nok avslutter med å forkynne «God Bless You» - før de trekker seg endelig tilbake.

Like pyntelig gikk det nok ikke for seg på Sabbath-konsert for tretti år siden. Men det er kanskje like greit at enkelte ting forandrer seg?