Gled dere, Hove!

(SIDE2): - Se her, jeg har fått utslett! utbryter Jack, og gnir seg på lett rødprikkede hender, en smule bekymret.

- Det er sikkert fra vaskemiddelet på laknene på hotellet, får han beskjed om, og trommeslageren i White Lies slår seg til ro med det og lener seg tilbake i sofaen.

Presse-lei
Få minutter i forveien sto han sammen med de to andre i bandet ved bardisken på John Dee, den mindre scenen på Rockefeller i Oslo, og dyttet i seg sandwicher. Ryktene skal ha det til at flere av bandmedlemmene akkurat da uttrykte misnøye over den «jævla pressen», men maten har tydeligvis gjort sitt med blodsukkeret, og i det også Harry kommer inn i rommet der intervjuet skal finne sted, er det bare gode miner.

- Vi gikk herfra til hotellet i går kveld, men det er vel bare et par kvartaler. Så nei, vi har dessverre ikke sett mye av Oslo, sier vokalist og gitarist Harry.

Sjekk hva som er siste nytt på forsiden av Side2 akkurat nå.

Ingen av gutta har vært i Norge før sier de. Eller jo, ifølge Jack har de vært på flyplassen i Kirkenes, på vei til videoinnspilling i Russland.

- Så vi har sett mange flyplasser i Norge, men ellers lite. Det er synd, men sånn blir det vel, sier trommeslageren.

Kunnskapen om norske artister er det heller ikke mye å skryte av.

- Hva heter de igjen... Røyksopp! De har vi hørt om. De er kule. Ellers leste jeg en anmeldelse av by:Larm (Bransjetreff og festival, red.anm.), og der skal det ha vært mye bra, sier Jack.

- Dette er det fremtid i
Jack og Harry har sammen med bassist Charles vært White Lies i ett års tid. Før den tid hadde de samme tre guttene utgjort bandet «Fear og Flying» i noen år, men som på langt nær opplevde den suksessen bandet nå har. De hvite løgnene er for lengst utropt av flere forståsegpåere til å bli et av de Store Bandnavna i 2009.

Når forsto dere at dette gikk veien, og at dere kunne bli store?

- For meg var det allerede under første konserten som White Lies, da vi spilte på Hoxton Square’s Bar & Kitchen for ca. et år siden. Konserten var utsolgt, og det var en helt fantastisk opplevelse. Da tenkte jeg at dette er det en fremtid i, en karriere, sier Harry.

Hvorfor så dystre tekster, det er mye død, tap og smerte?

- Det er lett å finne mening og følelse i tekstene, og dermed er det lett å skrive sanger rundt det. Men jeg synes mye av musikken vår er oppløftende, melodiene feirer følelsene og er ikke innadvente. Vi ruller oss ikke i det begredelige. Dessuten er det frigjørende å skrive og spille slik musikk, sier Harry.

Dere har tidligere uttalt at tekstene må være personlig, ellers er det umulig å lage gode låter. Hva legger dere i det?

- Musikken må være personlig, ikke bare tekstene. Men det er ikke bare snakk om rent personlige opplevelser, Charles har ikke opplevd alt dette, men det er noe vi kan kjenne oss igjen i. Det er derfor det blir lett å skrive om, mener vokalisten.

Unge gutter
Gutta, som er 20 og 21 år, har turnert store deler av 2008, både i Europa og i USA, og slik skal det fortsette i 2009.

Hvorfor gikk dere mot et langt mørkere, dystrerer musikalsk uttrykk, enn det dere hadde som «Fear of Flying»?

- Det var ikke en stor endring vi gjorde, vi utviklet oss i den retningen. Da vi lagde «Unfinished Business», som for oss var den beste låta vi hadde laget til da, forsto vi at vi kunne lage et album ut av slike sanger. Det passet oss bedre, sier Harry.

Mange samenligner dere med band som Interpol, The Killers og Joy Division. Hvem er dere inspirert av?

- Da vi var 15-19 år gamle så hadde Talking Heads stor innflytelse på oss. Det er et fantastisk band, som skriver nydelige, uskyldige låter. Men i det siste er det andre som også inspirerer, som School of Seven Bells, som vi skal turnere sammen med i mai, sier Harry.

- Secret Machines første album har også gjort inntrykk. De har tatt opp musikken på den måten som vi ønkser å gjøre det på. Men vi var ikke teknisk flinke nok tidligere, men det er et album som høres stort ut, det er enormt, sier Jack, som legger til at bandet selv er svært fornøyde med hvordan deres eget album har blitt.

- Vi visste hvordan vi ville det skulle høres ut, men vi ante ikke hvor det ville føre folk – eller oss selv. Vi er veldig stolte av det, vi har nådd målet om selv å være fornøyde og ha gått i den retningen vi selv ønsket. Det har vært målet vårt siden vi var 15 år gamle.

Ni av ti
Hvordan lager dere nye låter?

- Vi er svært strukturerte, nærmest perfeksjonistiske. Charles skriver tekstene, og så kommer han til meg og vi setter oss ned i noen dager og finner melodi og akkorder. Så går vi raskt i øvingslokalet og øver i flere måneder. Det er en prosess der alle deltar, sier Harry, før Jack legger til:

- En låt er ikke ferdig før den er spilt inn, det blir stadig endringer underveis. Deretter lærer vi oss å spille låtene live, vi må lære våre egne låter på nytt på en måte. Vi har flere steder lagt flere spor oppå hverandre, så da må vi finne ut hvordan vi skal løse det på scenen.

- Vi kan ikke alle utenatt ennå, sier Jack, få timer før de skal entre scenen på John Dee og spille låter fra sin eneste plate, «To Lose My Life». De har så langt lært seg ni av ti.

Hva kan publikum forvente på Hove-festivalen i sommer, blir det noen nye låter til da?

- Det blir nok ikke tid til å lage nye sanger før den tid, men det er mulig vi spiller noen låter som vi ikke har tatt med på plata i tillegg til de vi ikke kan spille live ennå. Dessuten er det mulig vi spiller noen cover-låter, kanskje noe fra The Cars. De har en del sanger vi liker veldig godt, sier Jack.

Tirsdag kveld på John Dee, White Lies står på scenen, publikum er stor-fornøyd og med god grunn. Harry tar mikrofonen:

- Tusen takk, vi er så glade for å være her. Dette er den første konserten vår i Europa som er utsolgt, takk skal dere ha.

Og til tross for at de bare kan ni av ti låter live, så sitter de ni som de skal. Det er energisk, Harrys vokal kler melodiene, trommene er fantastiske og lydbildet funker som det skal - også på scenen. (Hvis noen fikk med seg opptredenen på NRKs «Store Studio» mandag, så glem det - de er bedre. Mye bedre.)

Dersom White Lies får med seg samme lydmann, så har Hove-publikkummet mye å glede seg til dersom de tre gutta fra London holder koken frem til sommeren.