Glætt radio-hip-hop

Kid Ink
«My Own Lane»
(RCA/Sony)

Sin egen fil?

Los Angeles-rapperens tittel er litt misvisende, for etter at indiedebuten floppet, går 27-åringen i fotsporene (filen) til Drake og B.o.B og lager radiovennlig rap med fengende refrenger, for ofte for likt sine to nevnte kolleger. Det virker til og med som den tungt tatoverte California-gutten gjør tekstene sine dummere og rappingen enklere enn på det første albumet. Dette fungerer til en viss grad grunnet solid produksjon fra flere flinkiser, som Timbalands eks-assistent Danja, 2013s hotteste beatmaker DJ Mustard (som nå er i studio med Rihanna) og tøffe Cardiak, samt hjelp fra låtskrivere som gir Kid’en flere hook som nesten klistrer seg på hjernen. Men bare nesten.

Etter litt lytting så fremstår Kid Ink – i motsetning til Drake og B.o.B – som sjarmløs, upersonlig og overfladisk.

Ingen av tekstene sitter, og selv om hans syngerapping ofte fenger, blir den via 18 låter ofte enerverende. Når han syngerapper til jentene at de kan få lov å bli hans «main-chick» (altså ikke en «side-chick», altså en av de andre jentene han har på si), så blir det flaut. Det hjelper at Sony har brukt masse penger på å variere platen via godt profilerte gjester som Pusha T, Chris Brown, Tyga, Meek Mill, A$AP Ferg, French Montana, Machine Gun Kelly og Wale¿ Stas, men selvfølgelig altfor mange navn og stemmer. Kid Ink har laget en dyr, proff, glætt skive som kan bli populær, men veldig fort glemt.