Gjennomsyret harry
Ingen kan beskylde TNT for ikke å leve opp til forventningene.
TNT
Atlantis
Bonnier Amigo
Gruppas niende studiealbum er på ingen måte noe nytt. Pompøse gitarriff kombinert med banale tekster, alt framført i et heseblesende tempo, er liksom TNTs greie.
Men man kan begynne å lure på om trønderrockerne har begynt å miste sin appell. Det komiske er ikke lenger ironisk, og begynner å grense til irriterende. Tekstene er litt teite, og alt i alt begynner det å høres at bandet trekker på åra.
Siden etableringen i 1982 har de tross alt byttet ut de fleste medlemmene minst èn gang (selv om Diesel Dahl er tilbake på trommer), og i dag er det gitarist Ronni Le Tekrø som er TNT. Det gjør at de ikke har det helstøpte kultpreget som gjorde dem store med album som Spellemannsprisvinnende «Tell No Tales» fra 1987.
Første spor på «Atlantis», «Hello, Hello», minner mistenkelig om Wig Wam, men har ikke den samme sjarmen som Halden-gutta. Den følges av «Peter Sellers Blues», som omhandler den britiske komikeren fra Pink Panther-filmene, og forhåpentligvis er en slags spøk.
Videre kommer en rekke pregløse sanger som stort sett faller gjennom, og ligner mer eller mindre på hverandre. Tittelsporet er for eksempel stort sett støy.
Høydepunktene på denne altfor lange plata er «A Taste Of Honey» og «A Bottle Of Wine», som til tross for sine tullete tekster er skikkelige gladsanger.
Likevel er det nok bare å innse at TNTs storhetstid er forbi. For lenge siden.
Side2 vil bli bedre - bli med på vår leserundersøkelse her