Gitar-ronking på høyeste nivå

The White Stripes

Icky Thump

Playground Music

Jack White er tilbake, med kona/søstra/tromisen, denne gangen som The White Stripes.

Denne gangen får du levert en slags spis-alt-du-ønsker-buffet med store doser med gitarsoloer (muligens sidesporet i The Racentours har gjort Jack enda mer glad i gitaren sin). Nytt denne gangen er også tangenter, gjennom orgel og synth. En ganske stor revolusjon for et band som består av to personer.

Sangmessig er dette, som sagt, en buffet. Du får litt av hvert. Fra hiten(!) «Icky Thump» (med den beste teksten i Stripes-historien), som er en ganske straight Stripes-låt - men med mye gitar, til blues på «300 MPH Torrential Outpour Blues» (takk Gud for at jeg har anmeldt plater i 18 år, ellers ville jeg ikke gjettet på at det var blues.

Det blir i virkelig folkemusikk-Led Zeppelinland med «Prickly Thorn», «But Sweetly Worn». Tekstmessig er også «I'm Slowly Turning Into You» en højdare, og en sang som kunne passet inn på mange av de tidligere Stripes-albumene.

Conquest starter som en meksikansk fiesta og fortsetter med gitarriff Page hadde vært glad i, eller mer slik: Jack liker virkelig Led Zeppelin. Du får tung rock i «Little Cream Soda», og så bærer det i balladeland med «A Martyr For My Love For You». «Catch Hell Blues» er en rocker av rang, før det hele avsluttes på skranglekassemåten med «Effect and Cause».

Alt i alt er dette et merkelig album, med mange stilarter og mye både her og der - menn helt klart mest bra. Noen nye fans dukker nok ikke opp, men har du hørt på White Stripes før så gjør du det igjen med dette albumet. Spesielt når åtte av tretten sanger er blant de beste rockesangene som har kommet i år. To sanger vil sannsynligvis også stå igjen i historiebøkene: «Icky Thump» og den folkemusikkaktige «Prickly Thorn, But Sweetly Worn».

PS! Den rekordlange tiden i studio var forresten tre uker, og - ja - det er rekord for White Stripes.