Fyrstikk fra himmelen...
¿eller en match made in heaven, et lykkens sammentreff; kall det hva du vil: Calexico og Iron & Wine samarbeider enda bedre live enn de gjør på plate.
(ROCKEFELLER/SIDE2): I fjor kom EP-en «In The Reins», syv små låter der det til tider svært så latinoinspirerte ørkenrockbandet Calexico gikk sammen med en av vår tids klart mest lovende artister i kategorien for lavmælte låtskrivere med kassegitar, Sam Beam alias Iron & Wine.
Og på kvelden som faset ut 1. mai delte de scene på Rockefeller. Det skulle bli enda bedre enn forventet.
Det begynte forsiktig med en sjenert Sam Beam, gitaren og en vever korsangerinne på scenen, og forsatte akustisk og vakkert på den måten en håndfull låter, inkludert den ubegripelig nydelige «Cinder And Smoke».
Og akkurat i det vi tenkte at dette er vakkert, men det vil ikke håndtere et fullsatt og skravlesykt Rockefeller, kommer det forsterkninger til på scenen, både musikere fra Iron & Wine og fra Calexico.
Dermed løftes stemningen enda noen hakk, og på det meste er det elleve musikere på scenen. Det går i låter fra Iron & Wines to album, i tillegg til låter fra det nevnte «In The Reins»-samarbeidet, samt en cover av «All Tomorrows Parties». For ikke å glemme en nydelig versjon av «Woman King» fra EPen ved samme navn.
Det er så vakkert og perfekt at det på et gyllent tidspunkt inntreffer en nakkehårsreisning og gåsehud så intens og langvarig at undertegnede seriøst vurderer å ta på jakken.
Slik forløp en fantastisk time, og etter en liten pause kom Calexico på alene og spilte sitt varierte og for en stor del utmerkede materiale, slik de har gjort i Norge mange ganger før. Denne gangen uten eget mariachi-band, men med dobbel blåserrekke og ikke minst med den fargerike mexikanske trubaduren Salvador Duran.
Calexico er berømte for sine konserter, enten de har en hel skokk med seg på scenen eller begrenser seg til tospannet Convertino/Burns, og selvfølgelig leverte også de varene, inkludert en forrykende versjon av Love-låta «Alone Again Or».
Ekstranummere kommer og går, men naturligvis blir det ikke kvelden perfekt før alle kveldens hederskarer står på scenen igjen sammen. Og det skjer med åpningssporet på EPen; «He Lays In The Rains», og jeg garanterer at tårer ble tørket i det øyeblikket den låta ble klappet ut.
Kort sagt en konsertkveld med magi i luften. Det skjer sannelig ikke hver gang...