Funk eller funker ikke?

Jamiroquai
Rock Dust Light Star
Mercury/Universal

Helt siden «Emergency on Planet Earth» fra 1993 har Jamiroquai igrunnen vært det samme bandet stilmessig. Eller artisten, det er strengt tatt Jay Kay som har vært drivkraften i Jamiroquai siden starten.

Og slik er det fremdeles, 17 år senere. Funky jazz er vinneroppskriften til Jamiroquai. Jeg har fulgt bandet litt fra og til siden 93. Det ligger vel i naturen til denne musikken, en gleder seg litt hver gang, men blir aldri skikkelig imponert.

LES ALLE MUSIKKANMELDELSENE PÅ SIDE2

Slik er det til de grader med «Rock Dust Light Star». Noe skinner, noe er bra, men det er en del som er dørgende kjedelig.

«Smoke and mirrors» er bluesfunk som funker, mens tittelsporet er sammen med «Blue Skies» funkens svar på heismusikk.

Rockeren «Hurtin’» er foruten slutten dørgende kjedelig, og et strålende eksempel på at tommelfingerregelen «kill your darlings» ikke er blitt fulgt. Her har man hatt en idé som man trodde var bra, og ignorert at det faktiske resultatet ikke holder mål.

«Goodbye to my dancer» er et langt gjesp.

Men så tar det seg heldigvis opp.

«She’s a fast persuader» er en up tempo godsak som rister litt i rockefoten og «Hey Floyd» er en hyllest til blaxploitation. Mellom der finner vi den smidige soul-«klassikeren» Never Gonna Be Another». «Rock Dust Light Star» har med andre ord et sluttparti som veier opp for den temmelig trege begynnelsen.

Alt i alt er «Rock Dust Light Star» er album helt på det jevne. Det er ikke tvil om at Jay Kay har evnen til å skru sammen gode låter, men spørsmålet er om du svelger det han forsøker å servere her.