- Fuck You!

(SIDE2 ): Hver uke forsøker vi å gi deg en av musikkhistoriens godbiter – klassikerne. Denne ukens valg er ikke noe unntak, og for enhver som ønsker å gå inn i helgen med ekstra energi, bør denne skiva graves frem fra støvets glemsel eller du bør komme deg til nærmeste platesjappe og skaffe deg den asap!

Rage Against The Machine
Rage Against The Machine
Epic
1992

I tillegg til å ha et av de sterkeste platecoverne noen sinne (bildet viser den buddhistiske munken Thich Quang Duc, som i protest mot styresmaktene brente seg selv levende i Saigon i 1963) så er dette et debutalbum (!) spekket med hits.

Hit på hit
Vi kan nevne i fleng: «Bombtrack», som stiller i kategorien verdens tøffeste introen, «Killing in The Name», som ga banning en helt ny betydning, «Take the Power Back», «Settle for Nothing», «Bullet in the Head»,« Know Your Enemy», «Wake Up» (en av låtene fra albumet som spill- og filmfrelste kanskje har lagt merke til), «Fistful of Steel», «Township Rebellion» og «Freedom».

Ja, det var vel faktisk alle låtene på skiva det...

Sjekk hva som er på fronten av Side2 akkurat nå!

RATM er med sin tromme, gitar og bass et standard rockeband, men måten de gjorde det på - som må sies å være svært så vellykket - fører dem helt øverst på stjernehimmelen.

- No samples
For når det gjelder det særegne lydbildet er det mer enn én nykommer-fans som ufrivillig har forårsaket latterbrøl, i det vedkommende har spurt om hvem som spiller «synth/strykere/afrikansk instrument/hva er den lyden?» når Tom Morello drar i vei på gitaren. Ingen kan etterligne og den senere Audioslave-gitaristen var derinitivt med å gi RATM uttrykket de fremdeles er så kjente for.

(Det kan jo også nevnes at det i bookleten står «No samples, keyboards or synthesizers used in the making of this record» - uten at fansens forvirringen rundt instrumentbruk skal påstås å være grunnen).

Politikk og krig og sånn
Morellos talent til tross, det er vokalist rapende Zack de la Rocha som har fått mest oppmerksomhet - og da like mye for budskapet i tekstene. For i tillegg til beintunge basslinjer, rapvokal og metallsjanger, vil Zack (og de andre gutta) mer enn bare fantastisk musikk.

Med en politisk iver få kan hevde å inneha, har Zack stormet rundt i protestmarsjer i årevis, og begeistret og ergret mange med sine kritiske, opprørske og fandenivoldske (huhei så kraftige uttrykk) tekster, som gjenspeiler dette engasjementet.

På hylla
But all good things must come to an end: Åtte år etter skivas utgivelse, i 2000, la de fire herremennene stikker og strenger på hylla, uten at det fikk betydning for interessen for eller påvirkningen fra bandet.

Året etter vant de nemlig Grammy for beste Hard Rock-opptreden med låta «Guerilla Radio» fra deres tredje album. Få måneder etter det igjen – som en følge av angrepet i New York 11. september - ble samtlige av bandets låter satt på en liste over «sanger med tvilsomme tekster» av Clear Channel.

Og kanskje er det forståelig at ultrakonservative CC ville pakke RATM vekk. For til tross for tidens tann, har fremdeles tekstene deres like stor påvirknings- og gjennomslagskraft. Det er bare å ta av seg hatten for et av rockehistoriens mest sinna, samvittighetsfulle og rettferdighetskrevende band noen sinne.

Dette er ikke et album for de likegyldige.

Kom tilbake
Heldigvis har de innsett det selv også. For selv om det sies at gamle band holder seg best når de ligger nedgravd i fortiden (eller et lignende oppfunnet ordtak), så er det noen ganger bare helt fantastisk når gamlegutta våkner til liv og bestemmer seg for å dra ut på tur igjen.

Det gjorde RATM i 2007, og det fremdeles like lite å klage over på intensiteten, vokalen, gitaren, bassen, trommene, nå, som da de muligens var noen år yngre.

Og tar du ikke denne journalistens ord alene, så er albumet igjen og igjen kåret og satt på lister over de beste skivene gjennom tidene, albumet du bare må ha og for å være et av verdens musikalske mesterverk.

Hvordan kan så mange ta feil?