From Israel with Love

Anat Cohen
Claroscuro
Anzic Records/Naxos Norway

38 år gamle Anat Cohen har tatt verden med storm etter at hun forlot Israel for å studere ved Berklee i Boston i 1996. Da hadde hun allerede unnagjort den obligatoriske militærtjenesten i hjemlandet og spilt i luftforsvarets storband. Det var nemlig aldri noen tvil om at det skulle handle om musikk i hennes liv: Hun er født inn i en usedvanlig musikalsk familie og brødrene Avishai, som ikke må forveksles med bassisten med samme navn, og Yuval er begge strålende musikanter på henholdsvis trompet og saksofon. For Anat dreier det seg først og fremst om klarinett, men hun behersker så avgjort også bassklarinett og sopran- og tenorsaksofon også.

Siden slutten av 90-tallet har New York vært Cohens base, men hele verden har vært hennes lekegrind. Hun er en svært ettertrakta artist og bandleder og har gitt ut en rekke skiver under eget navn og driver sitt eget plateselskap, Anzic Records. Cohen har vunnet en rekke leser- og kritikeravstemninger, men av en eller annen merksnodig årsak har hun foreløpig ikke fått noe særlig fotfeste her hjemme. Det bør det fortest mulig bli en slutt på.

Cohen har en brei innfallsvinkel til sin musisering. Straight akustisk jazz med fundament i 60-tallet, musikk med røtter i Israel, brasiliansk musikk og krydder fra andre steder og andre sjangre står på repertoaret og med “Claroscuro” får vi litt av alt.

Med et kjerneband bestående av trommeslageren Daniel Freedman, pianisten Jason Lindner og bassisten Joe Martin, tar Cohen oss med på en ekskursjon som omfatter alt fra originalmateriale skrevet av Lindner, Freedman og Cohen sjøl, “La Vie en Rose”, Artie Shaws “Nightmare”, Dr. Lonnie Smiths “And the World Weeps”, flere brasilianske låter av blant andre Chico Buarque og Tom Jobim pluss at visittkortet blir avslutta med en av de vakreste låtene jeg vet om, Abdullah Ibrahims “The Wedding”.

I tillegg til sitt faste band har Cohen invitert med seg en annen klarinettmester, Paquito D’Rivera, på fire spor, trombonisten og vokalisten Wycliffe Gordon på to spor – den mannen er i stand til å få en trombone til nesten å snakke – og perkusjonisten Gilmar Gomes på tre spor med brasiliansk musikk.

Cohen er en framifrå instrumentalist, spesielt på klarinett, og det vises ekstra tydelig på de spora der D’Rivera er med. Det swinger noe infernalsk av spillet hennes og hun framviser en bredde i både uttrykket og innfallsvinkelen til musikk som er sjelden. Når hun så har med seg et superband som hun har spilt med lenge, så blir dette et usedvanlig hyggelig møte med Anat Cohen. Kan noen sørge for å få henne på en norsk festivalscene raskest mulig? Takk!