Fri oss fra det lange
Judas Priest prøver seg på en heavy-opera, men tar seg vann over hodet og roter seg bort i klisjeer.
Judas Priest
Nostradamus
Columbia/SonyBMG
Heavy-heltene i Judas Priest er tilbake. Bandet med den konstant velkledte Rob Halford i spissen, har utvilsomt vært et av de viktigste heavy metal-bandene i historien. Helt der oppe med Iron Maiden og Black Sabbath.
Konseptalbum
Denne gangen byr prestene på en skikkelig munnfull av et konseptalbum, basert på livet til den kjente franske apotekeren og spåmannen Nostradamus. Og før du begynner å fnise, så ja, albumet bugner over av samtlige klisjeer i boken. Og ikke nok med det. De er spredt utover hele 23 låter!
For et kvart århundre siden hadde nok 23 låter på rappen fra Judas Priest vært enhver heavyfrelst tenårings våte drøm. Men med materialet bandet her presenterer, blir det heller et lunkent piss i buksen.
Heavy-parodi
Jeg registrerer at enkelte anmeldere allerede har kåret «Nostradamus» til et mesterverk. Hvordan de har kommet til den konklusjonen er bare ikke til å fatte. Jo da, det er ett og annet oppegående riff her, og den første ordentlige låten «Prophecy» er ikke helt krise. Også tittelsporet innehar visse kvaliteter som vi kjenner fra bandets storhetstid.
Men alt i alt fremstår albumet som en altfor lang heavy-parodi på «Which Witch». Det er rett og slett trist at bandet har lagt ned så mye energi i noe så lite oppfinnsomt.