Fremad, Florence

Florence + The Machine
Ceremonials
Island/Universal

Å skulle følge opp det som var et av 2009s desidert beste album kan koste både nerver, svette og tårer - og gi prestasjonsangst. Hvorvidt Florence Welch har følt på noen av delene er vanskelig å si - hun virker fjellstø der hun starter Ceremonials med Only if for a Night og Shake it Out, sistnevte en låt med ypperlige kvaliteter også som hit.

Og Ceremonials fortsetter på mange måter i sporene fra debutskiva Lungs, det er høytsvevende, det gir hjerteklapp og det er universstort å føle på. Instrumentbruken, sammen med melodioppbygging, kaller på svar fra de innerst av nervetrådene, om tro og forståelse.

Men der hun klarte å beholde det sarte og nærmest overjordiske på Lungs, har hun latt de voldsomme partiene få lov å utfolde seg fritt. Introen på What The Water Gave Me er et eksempel på det motsatte, men på store deler av siste halvdel er det så svevende, samtidig som det pøses på, at det er vanskeligere å få tak i enn pollen i vann. Det sklir litt unna i sin overpompøse prakt, og det spørs om dama selv vet hvor hun har tenkt seg neste gang.

Som perlene på snora, blir flere av låtene derimot for slitsomme og man vil stenge deler av det av. Det er dumt. For låtene hver for seg har de elementene som gjør Florence til et unikum.

Eksempelvis på Breaking Down der Florence har lagt vokalen på et litt annet trinn enn hun pleier, noe som gir låta ekstra munterhet, og skiva variasjon. Dessuten - med plate nummer to bekrefter Florence og Co at de så absolutt er å regne med også i fremtiden. For kommende plater er det absolutt mye å forvente etter å ha fått servert Ceremonials. Men akkurat denne gangen ble det i overkant mye.