Fra skattkammeret

Miles Davis
Bitches Brew Live
Columbia Legacy/Sony Music

I slutten av juli 1969 gikk Miles Davis (1926-1991) i studio og spilte inn ”Bitches Brew”. Dermed forandringa han musikken nok en gang. Her får vi bli med det som skjedde like før og året etterpå – henholdsvis i Newport utenfor New York og på Isle of Wight like utenfor Southampton i England foran rundt 600.000 tilskuere.

Sjøl om Miles – han er en av dem vi har lov å være på fornavn med – hadde et strålende band mot slutten av 60-tallet, så greide han ikke å snakke til et ungt, søkende publikum og mange ganger spilte de for halvfulle klubber. Dette ville Miles gjøre noe med og han sjekka ut hva som skjedde rundt han og da promotor George Wein booka rockenavn som Led Zeppelin, Jethro Tull og Sly & The Family Stone, så var Miles til stede hele tida på og rundt scena.

Kvintetten hans med Chick Corea på elektrisk piano, Jack DeJohnette på trommer, Dave Holland på bass og Wayne Shorter på tenor- og sopransaksofon, var for anledninga kun en kvartett fordi Shorter blei sittende fast i trafikken. Det de fire gjorde den 5. juli 1969, tre uker før ”Bitches Brew” blei spilt inn, var likevel grensesprengende og versjonene av ”Miles Runs The Voodoo Down”, ”Sanctuary” og ”It’s About That Time”, som glir over i ”The Theme”, er med på å sette dagsorden for musikken som skulle være med å viske ut grensene mellom rock og jazz. Publikum i Newport, som neppe visste hva de kunne forvente, var tydeligvis kjempefornøyd og Miles, som hadde lagt bort den skreddersydde dressen og erstatta den med en urhip jeansdress, hadde helt tydelig knekt koden for å snakke med et nytt publikum.

Året etter var Miles invitert til en av de største rockefestivalene i historien og Shorter var erstatta med Gary Bartz og bandet ellers utvida med Keith Jarrett på orgel og Airto Moreira på perkusjon. Dave Holland hadde bytta ut den akustiske bassen med den elektriske, slik at han blei hørt både av publikum og medmusikantene, og gigantpublikummet digga den elektriske Miles i bortimot like stor grad som The Who, The Doors og Jimi Hendrix. Opptakene fra Isle of Wight har vært utgitt tidligere.

Forfatteren Michael Azerrad har skrevet en flott gjennomgang over hva som skjedde fra juli 1969 til august 1970 – i en periode der Miles nok en gang forandra retning på musikken. Som han sa til en ignorant kvinne under en mottakelse i Det hvite hus en gang på spørsmål om hva han gjorde der: ”I’ve changed directions in music five times. What are you doing here?” Det ble visstnok stille hos fruen. Heldigvis blei det aldri stille fra Miles og dette er nok en gave fra skattkammeret.