Fortsatt nummer en

John McLaughlin and The 4th Dimension
To the One
Abstract Logix/Musikklosen

Helt fra han tok turen over fra fotballøya til New York på slutten av 60-tallet, har den distingverte engelskmannen med de nesten umenneskelige kvalitetene som gitarist vært i førersetet innen fusionbasert jazz. Først med Miles Davis og Tony Williams og deretter med sine egne band som Mahavishnu Orchestra, Shakti og i gitartrioen med Paco de Lucia og enten Larry Coryell eller Al Di Meola.

LES ALLE MUSIKKANMELDELSENE PÅ SIDE2

Om det har vært med akustisk eller elektrisk gitar, i en rockete setting eller med tunge indiske impulser, så har McLaughlin vært ei ledestjerne. Mange puritanere har kritisert han for å spille altfor mye og altfor fort – jeg hører ikke med blant dem. For meg har McLauhlin alltid produsert meningsfull musikk uansett hvor fort det har gått og når man er i besittelse av den utrolige teknikken og den klare sounden som kjennetegner han, så er det bare å øse på.

Her har nok en gang hentet inspirasjon fra John Coltranes «A Love Supreme», som han og Carlos Santana hylla i 1973 med «Love Devotion Surrender». I tillegg er hans søken mot en Gud, som han har bedrevet i 40 år, fortsatt en drivkraft.

Med seg har han den altfor lite kjente landsmannen Gary Husband som spiller både tangenter og trommer – og det like godt – elbassisten Etienne M’Bappe og trommeslageren og perkusjonisten Mark Mondesir. På menyen står seks McLaughlin-komposisjoner av vanlig solid standard og å påstå at det groover av dette bandet og denne musikken er ingen overdrivelse.

De som har et godt forhold til John McLaughlin fra før kommer til å storkose seg med «To the One». Andre som vil sjekke ut hvordan melodiøs jazzrock framført av A-laget låter, bør også kjenne sin besøkelsestid.