Fortsatt grått og trist

Kasabian
West Rider Pauper Lunatic Asylum
RCA/Sony

Oasis-kompisene i Kasabian er et av de siste par årenes mest omtalte band i britisk musikkpresse, uten at jeg noensinne helt har skjønt hvorfor. Deres Primal Scream møter Happy Mondays-sound er kanskje ålreit bakgrunnsmusikk å drikke øl til, men spesielt spennende har de aldri vært.

Men selvfølgelig er man villig til å gi gutta en sjanse på deres tredje skive, som de har valgt å kalle «West Rider Pauper Lunatic Asylum» (prøv å si det fort tre ganger - puh!).

Etter halvveis spilt plate er det likevel nesten så jeg begynner å angre allerede. Åpningssporet «Underdog» er catchy nok dét, men med unntak av denne og den direkte skumle «Secret Alphabets» føles dette for ufokusert og identitetsløst så langt.

Det blir dessverre ikke særlig mye bedre på andre halvdel av «West Rider Pauper Lunatic Asylum», heller. Men den mer tilbakelente og mollstemte Kinks-pastisjen «Thick As Thieves» har i det minste et refreng det går an å plystre med til. Det er da også noe...

Kasabian lefler ellers med både krautrock og spaghettiwestern-aktige lydtepper, men dessverre har de i all sin eksperimentelle iver glemt å skrive skikkelige låter. Når Tom Meighan i tillegg er en svært begrenset og småtam sanger, er det ikke noe å skrive hjem om denne gangen heller.

Jeg begynner i hvert fall personlig å mistenke Kasabian for å ha levd på Noel Gallaghers skryt og påfølgende velvilje fra Oasis' store og lojale fanbase så langt i karrieren. «West Rider Pauper Lunatic Asylum» er i såfall ikke en plate som vil endre nevneverdig på dette.