Forglemmelige hunder
Til tross for fabelaktig bandnavn, tøft platecover og gode tekster er ikke Dog Almighty spesielt spennende.
Dog Almighty
Dog Almighty
The Toothfairy Label
Bandet med det glitrende navnet Dog Almighty reiser seg fra asken etter Span. Sindre Bråthen Mehl fra Farout Fishing har overtatt mikrofonen fra Jarle Bernhoft, men ellers er mannskapet som før.
Allerede på åpningslåten «It Doesnt Hurt» avslører Dog Almighty at inspirasjonskildene først og fremst opererte på nittitallet. I likhet med et annet plateaktuelt band, Audrey Horne, nikker Dog Almighty i retning gamle helter som Faith No More og Alice in Chains. Vel å merke uten Audrey Hornes voldsomme synthfetisj.
For å komme med en aldri så liten klisjé: Dog Almighty brenner kruttet med de to første sporene. Nevnte «It Doesnt Hurt» og «Sinner» er albumets desidert beste låter, og bandet gjør det særdeles vanskelig for seg selv ved å la disse åpne ballet. Oppfølgeren «Already There» er også småkul, men vi merker at det allerede her er i ferd med å butte imot.
Sjangeren denne gjengen sikter seg inn mot, har en lei tendens til å koke bort i kålen når melodiene kun er middels spennende. Og da hjelper det lite med et originalt cover og oppegående tekster. Ei heller at avslutningen «Bitter to the Teeth» inneholder enkelte suverene øyeblikk.
Dermed har gitarist Frithjof Nilsen, til tross for sine udiskutable instrumentale ferdigheter, levert fra seg to lite oppsiktsvekkende album i løpet av året. Først med danske The Royal Highness, og nå dette.